Scroll To Top

NYC Ghosts & Flowers – Vital kunstpunk anno 2000

Plater 14. juni 2000
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Bland for all del ikke Sonic Youth med andre band og artister som har holdt på i en mannsalder. Det finnes tross alt nok patetiske rynkefjes med liksom-rockefot (Rolling Stones) og desperat-energiske bestemødre (Tina Turner) i bransjen, folk som burde ha lagt inn årene for flere tiår siden; da det ennå var kvalitet, nyskaping og troverdighet i det de holdt på med.

Det som er så genialt med Sonic Youth er at bandet ikke har tapt seg, at de høres like vitale og potente ut i dag som de gjorde for 20 år siden. De har ikke solgt sjela si til verken MTV eller merkevareindustrien. De smører ikke tykke lag med trommemaskiner over musikken sin i paniske forsøk på å være «moderne og trendy», ei heller har de falt for fristelsen til å gjenta gamle suksessformeler. På NYC Ghosts & Flowers har new yorkerne pønsket ut et kaldt og rent lydbilde som gir en litt paranoid, spøkelsesaktig stemning. Det er noe gjennomført og stilsikkert i alt Sonic Youth foretar seg.

Platens første spor, Free City Rhymes, er over syv minutter med ytterst eksperimentell lydleking som gjør lytteren svimmel og ør. En herlig overtyr til resten av albumet. På andre låt, Renegade Princess, holder Sonic Youth på å skli inn i punkens billige klisjé-supermarked. Teksten er tåpelig: «Jet black hair, tangled stare, blood inside, silent stare,» osv. og «Midnight princess fight tonight, renegades fight for light.» Ambisjonen er tydeligvis å mane frem klaustrofobi og fremelske anarkiet (et favorittema hos gamle punkere), men resultatet blir klønete og komisk. Dette er platens klart svakeste spor, og er den fremste grunnen til at jeg ikke gir Sonic Youth en toppkarakter denne gangen.

Ellers dras platen mellom det messende (Nevermind) og det rasende hatske (Small Flower Crack Cocaine). På sistnevnte snerres det mot politivold og det overfladiske, innholdsløse, politisk korrekte Amerika: «Narcotic squads sweep thru poet dens spilling coffee, grabbing 15 yr old runaway girls by frazzled ponytails, and tossing them into backseats of cop cars.» og «Death poems for the living Gods of America, plastic saxophones bleat, bleed for nothing, nada.»

På tittelsporet veksler vokalist Thurston Moore mellom å snakke og synge. Stemningen er trykket, melodien bygger seg langsomt opp. «Hey, did any of you freaks here ever remember Lenny?» utbryter Moore, før han ber lytteren «Please pass me a jug of winter light? Fold me in an oceans whim? In sweet corrosive fire light? In the city made of tin?» Hvem sier at punken bare kan støye?

NYC Ghosts & Flowers viser et meget vitalt band som må regnes med også i dette årtusen. Kall det gjerne troverdighet. Kall det vitalitet.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer