Scroll To Top

Resurrection – Brøl. Grrrr… Urk

Plater 14. juni 2000
Artister: Sjangre:
Karakter

Platen starter med et smell, en advarsel; en av Black Metals stamfedre har blitt vekket til live igjen. Men når støvet legger seg, er det ikke allverden til åpenbarelse. Åpningssporet Resurrection har et relativt kjedelig gitarriff som slepes gjennom hele låten og gjør den ganske middelmådig. Og denne sangen blir et symptom på hvordan resten av platen er: låter som starter opp bra og høres ok ut en liten stund, men så skjer det ikke mer. På noen spor, slik som på Pandemonium og Leviathan, forsøker man å bryte monotonien ved hjelp av noen ganske bra gitarsoloer. Men straks gitarist Mantas er ferdig med sitt, sovner låtene inn igjen. I tillegg til kjedsommelighet, høres det også ut som om mange av låtene er snekret sammen på under timen. Det merker man spesielt hvis man hører Man, Myth & Magic for når du da kommer til neste låt, Thirteen, er den kliss lik de forrige.

Heldigvis passer ikke alt på Resurrection til beskrivelsen jeg til nå har kommet med. All There Is Fear har et blytungt driv som innimellom avbrytes av fete gitarvreng og gjør den til en av de beste låtene på skiven. Pain er en svær ladning adrenalinfyrverkeri med en enorm basstrommefrekvens, som ikke gir deg noe annet valg enn å skrike «Paaain!» i kor med vokalist Cronos. Den mest fascinerende låten er allikevel Firelight. Det er slik Black Metal skal låte, aggressivt melodiøst og mektig – alt du kan få svelgt unna av trommer, gitarsoloer og primale brøl, og enda litt til. Etter å ha hørt denne, må man nesten bare sette seg ned, ta en pust i bakken å tørke svetten.

Men unnskyld meg, er det bare jeg som synes det er forferdelig uinteressant med sangtittler som Black Flame Of Satan, War Against Christ og Disbeliever? Strofer som «Defecate all the teachers, burn into the dust, suffocate all the preachings, burry them in hell. All hail Black Flame of Satan», er omtrent like teit som: «Vi må gjøre noe med verdiene og holdningene i det norske samfunnet» – ihvertfall når sangene er rævva kjedelige i tillegg. Å avbilde seg selv i en slags uhellig treenighet på coveret er vel ikke mindre enn hva som er forventet av en i Black Metal kretser, men når skal folk forstå at tallet 666 er så harry at det skjærer i øyenene?

Om skribenten

kommentarer