Scroll To Top

Tugboat – Spennende skrangledebutant

Plater 14. juni 2000
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Tugboat har holdt på siden 1997, og har allerede gitt ut en split-EP med Attack (From The Vault) og en split 7-tommer med Null$katte$nylterne (Shake Hands And Be Friends With Prudence). Fartstiden sørger for at dette albumet låter gjennomført og «tight», selv om det altså er bandets første langspiller.

Som de fleste noenlunde innovative og interessante band i Norge har Tugboat vært nødt til å finansiere innspillingen og brenne CD’en selv. Plateselskapene i Norge er stort sett for opptatte med å serve sine internasjonale søsterselskaper (betegnelsen «Sucking corporate dick» passer godt inn her), og bryr seg med hva som skjer på musikkfronten uansett.

Åpningssporet på albumet Tugboat oser av kjærlighet til såvel amerikansk skranglepop som harmonisk Teenage Fanclub. «Rub out your poems and smash your guitars,» synger vokalist og medlåtskriver Stian Wallum i en utålmodig tematisk oppfølger til Alf Prøysens gamle løfte om blanke ark og fargestifter.

Det fortsetter på Sever The Weighted Limb, hvor organiske gitarer sender tankene mot Liverpool og midten av 60-tallet. En panfløyte gir assosiasjoner til The Smiths. Imidlertid knurrer lavmælte el-gitarer i bakgrunnen, og gir et forvarsel om den musikalske retningen som velges på resten av platen.

Iltre gitarer og trommer innleder Get The Picture, og etterfølges av en mer fordreid og dyster vokal. Miksen er såpass utydelig at instrumentene glir inn i hverandre og skaper et kreativt kaos. Denne låten må være utrolig morsom å spille live. Ellers skimtes klare referanser til bysbarna Motorpsycho.

Det samme kan sies om The Curse Of The Five-Figured Fractions, hvor Kai Kristiansen og Stian Stakset leverer mye av gitar-godlyden til Snah i nevnte Motorpsycho. Miksen er røff – drivet voldsomt.

«A creepy feeling of going half insane, and you frankly believe you can help me?». Stripped byr på kledelige strykere, og er vel egentlig det Michael Stipe kaller en «gut-spiller». Noen steder blir dessverre teksten litt plump og banal.

Stian Staksets nesten barnslige klokkespillseanse på Ashes gir faktisk litt diversitet, men er først og fremst en påminnelse om at Tugboat tross alt er et nytt og uerfarent band som må få lov til å både prøve og feile.

At Tugboat minner ganske mye om bysbarna Motorpsycho er bandets største fortrinn og fremste akilleshæl. Denne musikkgenren har mange tilhengere i Norge, og dermed slipper Tugboat den slitsomme nybrottjobbingen med å tråkke et nytt spor.

Til gjengjeld domineres genren voldsomt av nettopp Motorpsycho, og Tugboat risikerer å måtte slite i rollen som en av mange tronpretendent i mange år ennå.

Albumets fremste svakhet er at ingen av låtene uthever seg. Det er mye interessant å finne, men lite av dette fester seg til trommehinnen og gjør at hjernen forlanger stadige omspillinger av musikken.

Derfor blir det selvtitulerte albumet neppe noe gjennombrudd for Tugboat. Jeg tror likevel at det vil vinne gutta en hel del sympati. Jeg gleder meg i alle fall til å følge Tugboats utvikling fremover.

Om skribenten

kommentarer