Scroll To Top

Pignoise – En skam for plateselskapene

Plater 14. juli 2000
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

At dette albumet i det hele tatt er blitt til er et durabelig spark i de multinasjonale plateselskapenes lysker. Pignoise er en protest mot studiokverna som den etablerte musikkbransjen bruker til å fjerne alt som smaker av særpreg og personlighet fra musikk før den distribueres som hyllevare til platebutikkene og oppover VG-lista.

Like før jul i fjor dro Lars Håvard Haugen (Hellbillies), Martin Hagfors (Home Groan) og Gebhardt (Motorpsycho) til lånt hytte i Hallingdal. De slappet av, spiste og drakk, og spilte inn ti låter rett på tape. De brukte alle de «klassiske» folk-instrumentene: banjo, mandolin, dobro, munnspill, – til og med ukuleie. Sammen skaper de en folk-stemning som er utrolig troverdig. Pignoise er fantastisk musikk, rett og slett.

Åpningssporet Old Banjo er en liten, nei, en stor genistrek signert Haugen og Hagfors. Låten formelig eksploderer i demonisk spilleglede og en meget morsom tekst. «Who broke the neck on my old banjo?», spør en bakfull Hagfors morgenen etter et fuktig strengplukkelag som endte i slåsskamp. «Maybe it was your old father?», foreslår Haugen. «He’s been dead for 15 years!», svares det, mens Gebhardt bidrar med entusiastisk banjoklimpring. Dette er det beste jeg har hørt fra et norsk band på svært lenge, og det er kun i en svært ond verden at denne låten ikke får tung rotasjon på alle landets radiostasjoner.

Hagfors har også hovedvokalen på Wet Your Lips, som i all sin enkelhet og renhet sender tankene til John Lennon og Paul McCartney. På Excuses er det en vemodig Haugen som overtar kapteinbindet. Hans mørke og sjelfulle stemme gir fin balanse til Hagfors’ lyse, forkjølte. «There is a door that will not close,» klager Haugen i en sang som oser av isolasjon og lengselen etter det nære og kjente: «There’s a crack in the window pane, in the shape of an old country lane.» På Rosewood Brown henter Haugen frem den elektriske gitaren, uten at sporet mister sin organiske og melankolske, nesten trolske, stemning.

De to sporene Gebhardt har hovedvokal på preges av hans heller sjabre engelskaksent, men på merkelig vis gjør det albumet enda mer sjarmerende. Hvis en engelskmann noensinne hører Devil In The Floor og Apple Tree vil han sikkert synes at de er uhyre eksotiske. «I might be a loser but she never wins, she spends all my money on horses and gin,» stotrer Motorpsycho-trommisen. Hvordan kan man unngå å elske HGH?

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer