Scroll To Top

Renegades – Rasende covre fra Rage

Plater 22. juli 2000
Karakter

Nesten ett år etter deres forrige plate The Battle Of Los Angeles, slipper nå Rage Against The Machine en ny plate. Men denne gangen handler det ikke om deres egne komposisjoner. I den rebelske ånd har de plukket ut kjente og kjære hip hop-, rock- og punkklassikere, kjørt de igjennom kjøttpressa og så kokt suppe på krafta.

Men tro ikke dermed at det er en tynn suppe. For kjøttet er av beste kvalitet og i tillegg vet gutta å smake til med interessante gitareffekter (kun laget av gitar, selvfølgelig) og autoritære vokallinjer på høyde med en viss bartemann fra Tyskland.

Plata åpner med Microphone Fiend, en gammel hip hop-låt som låter vel så bra etter en omgang med raseri. Plata går så videre i enda en gammel hip hop-favoritt form av Pistol Grip Pump, som ikke er fullt så påvirket av RATM-stilen og får heldigvis beholde litt av sin rolige suggererende stemning. Noe som forøvrig passer originalen bedre. Like etter følger den deilige punkklassikeren Kick Out The Jams, som er full av energi og med en leken Zack bak mikrofonen.

Like i kjølvannet kommer så en av platas godbiter, Afrika Bambaatas Renegades Of Funk, som er en gammel breakbeatlåt som gutta har klart å vri skikkelig om til RATM-stil. Og det funker som bare juling! Plata fortsetter videre med enda flere gamle hip hop- og punklåter i ny innpakning, men med varierende suksess. Den kjente og kjære The Ghost Of Tom Joad (Springsteen) dukker også opp. Men det er ikke alle forsøkene som er like gode, som for eksempel når gutta prøver å covre den gammel Stooges-låta Down On The Street. Det blir liksom verken fugl eller fisk. Originalen er svintøff, men i covret versjon er den ikke tilstrekkelig «rage» til å være revolusjonerende. Særlig bra går det heller ikke når de prøver å lage technoversjon av Rolling Stones’ Street Fighting Man.

MEN, man kommer kjapt i humør igjen, for tett etterpå kommer platas desidert største lekkerbisken; En usannsynlig tøff versjon av Bob Dylans Maggie’s Farm. Er du av de heldige som har rasket til deg et limited edition-utgaven av plata følger det også med to livespor (men gråt ikke om du ikke får disse to for de er ikke av all verdens kvalitet).

Alt i alt er dette en plate du må ha dersom du er Rage-fan. Om du ikke er det så er den uansett et helt greit alternativ om du tenker på å kjøpe deg selv en liten førjulspresang. Jeg vil si at den er verdt å kjøpe nesten bare på grunn av Dylan-coveren. Alternativt kan du benytte Napster-metoden (som selvsagt er støttet av bandet selv, fordi deres rødskjær går god for alt som lukter markedskreftdrepende). Power to the people!

Om skribenten

kommentarer