Scroll To Top

Liquid – Ikke for sarte sjeler!

Plater 24. juli 2000
Karakter

Og for å si det med en gang; dette er ikke musikk for massene. Wilder tar med lytteren på en reise gjennom ett ubehagelig landskap fylt av død, religion, sado-masochisme, dop og andre mindre lystige begreper.

Recoil var ett relativt nytt bekjentskap for meg før jeg mottok Liquid. Alan Wilders arbeid i Depeche Mode hadde jeg selvfølgelig kjennskap til, og jeg hadde ventet meg en skive som ikke lå så langt unna i stil. Der tok jeg dessverre skammelig feil. Dette er ett album som krever uvanlig mye av lytterne, og som helst ikke bør brukes som bakgrunnsmusikk til en romantisk rødvinsmiddag eller som vorspiel-musikk før lørdagens bytur.

Bakgrunnshistorien er basert på en opplevelse Wilder hadde for noen år siden. Han var på en kjøretur i Skottland, da et fly plutselig fikk motorhavari, og styrtet i fjellsiden ikke langt unna der Wilder kjørte. Albumet begynner med en sak som heter Black Box, som forklarer hva som gikk gjennom hodet på piloten da han skjønte at flyet hans kom til å styrte, og resten av albumet er i følge Wilder opplevelser fra pilotens liv som passerer i revy.

Vokalprestasjonene blir levert av blant annet spoken word-artisten Nicole Blackman, og avantgarde-gudinnen Diamanda Galàs som leverer et storartet og ganske spesielt vokalspor til den første singelen Strange Hours. Dette er faktisk den eneste låta som minner litt om normal musikk. Låta Want er en sterk beretning om sex og grådighet. Tekstlinjer som ‘I want to keep you alive, so there is always the possibility for murder later…’ sier det meste om denne låta. Den kan minne litt om en svært psykotisk versjon av Madonnas Justify My Love.

En annen brutal fortelling er Breath Control, som handler om en bisarr sexlek som ender opp i drap. En svært ubehagelig historie som har ett skremmende bra lydbilde i ryggen. Sterk kost, og det er ikke stort muntrere på resten av albumet. Alan Wilder opptrer på en måte som en filmressigør, der artistene er skuespillere, og Wilder tegner sine dystre lydbilder og skaper en uhyggelig stemning rundt det hele. Dette er krevende saker som trenger mange gjennomhøringer før en eventuelt kan ta stilling til om en liker det eller ikke.

De tre låtene jeg har nevnt er nok albumets sterkeste kort, men det er flere ‘historier’ innimellom som holder rimelig høy kvalitet. Selve musikken er som et soundtrack, og befinner seg i grenseland mellom ambient, trip hop, elektropop og rock, og anbefales definitivt ikke til rockere med «skylapper».

Mine personlige inntrykk av albumet er noe delte. På mange måter er dette fantastisk fascinerende å høre på, men det er ikke alltid det fungerer like godt. Noen steder prøver Wilder litt for hardt å skrive dype og meningsfulle tekster. Så hardt at det sklir ut ved et par anledninger. Men totalt sett er dette en spennende opplevelse som garantert vil engasjere lytteren, både på godt og vondt. Liquid er egentlig veldig bra saker når du først har kommet inn i denne dystre verdenen. Faren er, selvfølgelig, at du ikke kommer ut igjen…

Om skribenten

kommentarer