Scroll To Top

Evig Rosa – Mesterlig norsk på norsk

Plater 14. september 2000
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Noen ganger er det fint å være trønder. Nei, jeg tenker ikke på den forbannede fotballen, men snarere på de musikalske gullfunn man kan snuble over i Midt-Norge. Sanderfinger er et av disse, og er i tillegg et av de få bandene som synger på trøndersk. Derfor er det spesielt gledelig at de gjør sakene sine såpass bra at Evig Rosa absolutt burde bety et nasjonalt gjennombrudd for dem.

Jeg var en av de som syntes at Sanderfingers debutalbum Camping var skikkelig fint til debut å være, og gleden ble større da jeg fikk høre Evig Rosa og kunne konstatere at de faktisk hadde blitt enda bedre! På Camping hadde Motorpsychos Bent Sæther opptil flere fingre med i spillet, og jeg var tidvis litt redd for at Sanderfinger derfor bare skulle utvikle seg til å bli «Motorpsycho på trøndersk».

Men heldigvis tok jeg i miss; Evig Rosa har blitt en svært annerledes rockplate, med stort musikalsk mangfold og svært få «Motorpsycho-referanser» – selv om Bent Sæther også denne gang fungerer som produsent.

Låtskriver og vokalist Frode Sander Øien setter absolutt sitt særpreg på musikken med sin omstendig artikulerte dialekt, og med tekster med svært utsvevende og spesiell metaforbruk.

Ta som eksempel disse fantastiske tekstlinjene fra låten Heroin: «Glamorhellig destruksjon / ultramegavakre bomba / i en tikk-takk kropp / på trip mot Jesusereksjon». Noen ganger kan det riktignok bli for mye av det gode; hva «varm og god som piggtråd» (fra Solitaire) skal bety er i alle fall uklart for denne anmelderen..

Men: med Øiens solide låter, et uhyre profesjonelt og dyktig band og med en svært delikat og unorsk produksjon fungerer Evig Rosas elleve låter uvanlig bra – såvel i albumsammenheng som hver for seg. Litt dumt er det riktignok at Sanderfinger velger å slippe årtusenhysteri-parodien UFO 3000 som førstesingel, for det er i bunn og grunn den mest generiske – og dårligste – låten på Evig Rosa.

Men det er mange gledelige musikalske overraskelser her – av de aller, aller beste sporene vil jeg trekke frem Mitt Liv Som Hund (en låt Seigmen ville ha misunt dem), den herlige Indianerpönk og det fabelaktige avslutningseposet Solitaire.

Det er ikke tvil i denne anmelders sjel at dette er ett av de aller beste norsk-på-norsk- rockalbum vi kommer til å få høre i år! Løp og kjøp, og la deg for all del ikke skremme av at det synges på trøndersk.

Om skribenten

kommentarer