Scroll To Top

Yellow Snow Compilation Vol. 3 – Alle gode ting er tre

Plater 14. september 2000
Artister:
Karakter

Det som gjør dette volumet til den klart beste av de tre, er at den holder en utrolig jevn kvalitet og i tillegg er ikke spranget mellom musikkuttrykket til hvert enkelt band så stort.

Diversion Blue er første band ut og spiller musikk symptomatisk med flere av låtene på dette albumet. Undesireable Oath bæres fram av melankolske toner, elektriske og akustiske gitarer, tam-tam trommer og noe mer uvanlig i rock; en saksofon. Vokalen er til tider veldig typisk for ferske band, litt stiv og med skeiv engelsk uttale i versene. Men når låten dras opp på høyere nivå fungerer formelen utmerket. Star høyner standarden ytterligere med sin strammere regi og oppbygning og Breathe er ikke mye dårligere grunnet det gode og fengende refrenget. Bandet har et annerledes, men velkjent pop lydbilde som låter fint i ørene, men personlig ville jeg ha lagt vokalen og saksofonen litt lenger bak i produksjonen og fått fram helheten bedre.

Morpheus framstår som kanskje det mest interessante og velklingende bandet på plata. Nydelig lavmælt popmusikk som i en låt som Dusk kommer til deg som en drøm. Absolutt deilige vokalprestasjoner av Christian Ekeland og Line Saus og en av de beste låtene jeg har hørt på lenge. Rett og slett nydelig, bare altfor kort. The Sweet Hereafter må sies å ha klare Tom Waits-referanser i vokalen til Ekeland, noe som nesten blir påtatt, men som likevel unngås fordi den løses opp i lysere toner. Narcolepsy er lengre og seigere enn de to første og bringer til hodet tanker om polarlys og mørke vinterkvelder. Morpheus og deres fatalistiske popmusikk spås herved en lys framtid, spesielt om de tar vare på det fine samspillet mellom den mannlige og kvinnelige vokalen.

Gorgeous (Nå kjent som Washington, Red.anm.) spås en enda lysere framtid, for Rune Simonsens helt klare nikk til Radioheads Thom Yorke og hans stemme fungerer aldeles fortreffelig. Musikken er også veldig i tråd med den mer lyse og melodiøse delen av Radiohead og Deadly At Last er for å trekke fram et eksempel bare helt briljant. Fortryllende vokal og et henrivende refreng bringer låta til de helt store høyder gjennom de nesten syv minutter som den varer. Unicorn er en mer direkte og umiddelbar poplåt og fortsatt med den eminente stemmen til Simonsen sammen med en fin gitar løftes også denne til et nivå andre kan misunne bandet. Den dyriske avslutningen er en solid musikalsk innertier.

Og om det skulle være noen tvil: Tromsø har selvsagt også et glimrende rap / hip hop-band i Risiko. Med tekster om damer og kikking veksler rappingen mellom tromsødialekt og bokmål. Kulest blir det på dialekt, mest fordi (hvem det nå er av Erlend Hageberg og Erik Forsgren som er fra de nordlige deler av landet) den stemmen er veldig på hugget og laidback på en gang. Fagre Damer vinner på sin kvinnelige vokal i refrenget, mens Lene Maling (!) vinner på drivet i både rappen og musikken og sin morsomme tekst. Risiko står ikke mye tilbake for lignende norskspråklige rappere som Tungtvann og Klovner I Kamp. Med sin blanding av dialekter har de funnet sin plass blant disse andre. Interessant vil det nok bli å følge dem videre.

Fra det ene til det andre: The Nihilists kan med det navnet ikke være noe annet reinspikka rock’n’roll. At de har som mål om få år ta over hegemoniet til Hellacopters og Gluecifer er lett å høre. Trøkket og suget i gitarriffene er i hvert fall ikke til å ta feil av. De høres ennå litt uferdige ut, men med låter som Don’t You Ever, Real Sick Puppy og Basement Baby beviser bandet at det ikke bare er band fra Oslo og Sverige som kan spille kompromissløs og hardtslående rock med overbevisning. Det er ikke mye mer og skrive om dette bandet, for det er ikke noe nytt og innovativt over musikken. Og det er heller ikke meningen! Dette har du hørt før, bare i annen forkledning og det er slik det skal være. Party, party og atter partymusikk!

Preslex har du garantert ikke hørt før. Makan til sammensurium av musikk skal du lete langt nede i myra for å finne. Kombinasjonen av rock, heavy, opera og munnharpe er særdeles originalt og får lytteren til å sitte mer frampå stolen enn bakpå. Disse gutta er såpass unge at de spilte under årets kulturmønstring. Etter sigende skapte de litt av et haraball. Forståelig nok, for så godt spilt og nytenkende som dette er, måtte det føre til lettere parykkmisting og hørselsskader blant uvitende bestemødre og felespillende fjortiser. Og best av alt: Amore Click Cliche og If I Saw holder et imponerende høyt kvalitetsnivå rent låtmessig. Der Turdius Musicus på Yellow Snow 2 framsto som noe ustrukturert, er Preslex’ låter organisert i sin løssluppenhet og det imponerer. Disse unggutta bør det holdes et øre til framover. Tøft!

Det er nesten ikke til å tro, men Yellow Snow Compilation Vol. 3 holder som sagt et enda høyere nivå enn sine to forgjengere. Det finnes faktisk ingen nedturer i det hele tatt på dette albumet! Da kan det ikke bli noe annet enn en toppkarakter ut av det og hvis dette er mulig å toppe fra initiativtaker Robert Dyrnes og hans medspillere, da skal jeg virkelig bøye meg i lengre ned i støvet enn der jeg ligger akkurat nå. Dere andre: Velkommen etter!

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer