Scroll To Top

Little Kix – Greit og glatt

Plater 14. oktober 2000
Artister: Sjangre: ,
Karakter

I 1997 slapp Mansun albumet Attack Of The Grey Lantern, etter oppsiktsvekkende singler som Egg Shaped Fred og Take It Easy Chicken. På denne tiden var folk flest i ferd med å bli møkk lei skitne «meat and potato-rockere» som Oasis. Folk var klare for noe annerledes.

Chesterbandet Mansun bød på massive lydlandskap, hemningsløs eksperimentering og rare tekster. Debutalbumet ble ett av 90-tallets viktigste. Sammen med Radiohead og Spiritualized detroniserte og utraderte Mansun den kjedelige, arrogante og selvhyllende britpopen. Det skal de ha evig takk for.

Før og etter debuten ble Mansun hypet opp i skyene av engelsk musikkpresse. Den samme musikkpressen slaktet oppfølgeren Six; et enda mer eksperimentelt og forvridd album enn forgjengeren. Plutselig var det ikke «in» å like Mansun mer, de samme musikkjournalistene som hyllet gruppen i 1997 samlet seg nå i flokk og formelig ropte på blod (les Fluenes Herre av William Golding for en fornøyelig og skremmende innføring i britisk flokkmentalitet). Skjønte ikke Mansun at nå skulle musikken være minimalistisk, eller hva det nå var som var hipt den måneden?

Årets album, Little Kix, har selvsagt fått samme behandlingen, og denne gangen har til og med et par mindre begavede norske kritikere kastet seg på lasset. Men dette skal være en anmeldelse av Mansuns siste plate, og ikke et essay om råtne forhold i musikkbransjen.
Før Mansun slapp Little Kix snakket vokalist og låtskriver Paul Draper mye om å ta musikken et steg videre, å ikke bli forutsigbare i de musikalske valgene. Plateselskapet EMI fulgte opp med å beskrive albumet som «Mansuns hittil mest kommersielle». Uffda! Slikt lover aldri bra.

På albumets første spor Butterfly synger Paul Draper såvisst om «a new beginning». Den karakteristiske Mansunlyden med synthteppe er bevart fra de to første albumene. Drapers akustiske gitar preger dette og de fleste andre sporene på Little Kix, og gir Mansun et mer organisk preg enn tidligere.

Platens store låt er førstesingelen I Can Only Disappoint You, som har visse likheter med Police-låten Every Breath You Take. Lyden er storslått og myk som silke, litt pompøs, og det kler låten godt. Så tilgjengelige har Mansun aldri vært, noe som har ført til en del radiospilling selv i trege Norge.

«You were the seven deadly sins, making sense / In your screw-me dress,» innleder Draper på Electric Man, og slår an en mer up-beat stemning. «When your disco heart beats, you’re not even human», smilesynges det. Men hvor er den durende, duvende bassen til Stove King, som var en rød tråd på de to forrige albumene? Hvor er de ambisiøse oppbygningene av låtene, de spektakulære musikalske sceneskiftene? Låter som We Are The Boys og Fool hever også albumet, men noe mangler…

Det jeg først og fremst savner på Little Kix er uforutsigbarheten, viljen til å ta sjanser. Dette albumet bærer preg av å være rutinemessig produsert. Gruppen håper sikkert på høyere salgstall ved å være mindre spisse i kantene, som EMI sier det; «kommersielle». Slik mister Mansun en dimensjon; de blir litt mer som alle andre. Flere av sporene på Little Kix er rett og slett anonyme, og det er uvant kost. Selv etter utallige gjennomlyttinger blir jeg aldri helt dus med deler av dette albumet. Håper Mansun er mindre kommersielle neste gang. En svak firer.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer