Scroll To Top

All That You Can’t Leave Behind – U2 på det jevne

Plater 15. oktober 2000
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Gjennom nittitallet har de fire populære irene lekt seg med effekter og reist på gigantiske stadionturneer i superklassen som verden knapt har sett maken til. De har ikke akkurat lagt i dvale selv om U2 fremdeles (og sikkert for alltid) vil stå som et åttitallsband for den mest hardbarka fansen. I så fall vil jeg tro at All That You Can’t Leave Behind vil stå som et gledelig gjenhør for akkurat den delen av tilhørerne. Som singelen Beautiful Day har gitt inntrykk av, beveger U2 seg tilbake til sine musikalske røtter på dette albumet. Borte er flørtingen med technoeffekter og diskorytmer. Borte er også den mer eksperiementelle varianten av Bono & co. Tilbake står et mer eller mindre rendyrket popband som leverer mer opp til tittelen på sitt forrige album enn man kanskje skulle tro. Ser man nærmere på tittelen på dette nye albumet, kan man saktens begynne å lure på om alt U2 ikke kunne forlate er åttitallet.

Så spørs det da? Holder U2 anno 2000 mål, og har de livets rett på linje med andre veteraner og gjengangere som leverer varene? Svaret på det er at U2, som alltid, tilsynelatende virker å være i sitt livs form. Bandet blir riktignok aldri særlig spennende rent musikalsk, men innfrir likevel så det holder i massevis – ihvertfall i forhold til mine forventninger. Med det mener jeg at til tross for sin historie fremdeles synes å henge med i svingene. Bandets fire faste medlemmer har vært de samme gjennom hele karrieren, og det er naturlig å anta at slikt skaper stabilitet og et bortimot perfekt samspill.

Produsentduoen Brian Eno og Daniel Lanois har atter en gang satt sitt velkjente og velrennomerte preg på produksjonen. Selv om vi etterhvert vet hva som kommer fra den kanten, er det forbannet irriterende å igjen måtte konstatere at oppskriften fungerer like bra (nesten) hver gang. U2 revolusjonerer på ingen måte musikkverden, eller noe som helst egentlig på All That You Can’t Leave Behind. Dette er bare et band som har en tendens til å lage god og tidløs popmusikk. Ser man bort fra Bonos stadige påtatte politiske engasjementer og patetiske meninger om alt som gir ham oppmerksomhet i media, og setter musikken i fokus i stedet, er det som skal og bør bety noe på en plate godt ivaretatt på dette produktet. Selv om metnigspunktet for lengst er nådd hva U2 gjelder, er det med andre ord ikke til å komme forbi at All That You Can’t Leave Behind har blitt en godt over gjennomsnittlig popplate.

Arrangementene er på det jevne gjennom hele albumet, men uten at det er i nærheten av ytterpunktene ved å klare å engasjere eller kjede lytteren i dvale. Det er merkbart at et band som Eels for eksempel har blitt oppdaget av noen som har en finger med i spillet her siden åttitallsutgaven av U2 regjerte, men ellers markerer dette albumet tydelig at bandet er på vei tilbake til sine musikalske røtter. Rent teknisk ligger All That You Can’t Leave Behind dermed nærmere The Joshua Tree i stil og innhold enn Achtung Baby eller forgjengeren Pop. Men musikalsk er denne platen veldig mer lystig enn noen av disse. Det virker som om stemningen innad i gruppen har vært veldig god under innspillingen av albumet, noe som tydelig også må ha motivert fram tonene som kommer frem gjennom platerillene. Det hele fungerer og låter helt greit, selv om U2 aldri oppleves som spennende utover det ordinære. Og hva mer kan man vel forlange av en gjeng selvopptatte irer etter alle disse årene?

Om skribenten

kommentarer