Scroll To Top

All Hands On The Bad One – Rock’n’roll-moro!

Plater 17. november 2000
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Jeg har fått med meg noen låter på radio og diverse samleplater, men aldri hørt noe helt album og fått sjansen til å gjøre meg opp en ordentlig formening om den amerikanske jentetrioen. Før nå!
o
All Hands On The Bad One innledes med låten The Ballad Of A Ladyman og tekstraden «Eye cream and thigh cream, how ’bout a get high cream?» som senere i låten etterfølges av «But I gotta rock!». Allerede her setter Sleater-Kinney agendaen for platen: Å rocke fletta av de fleste!. Og de lykkes!

All Hands On The Bad One er heftig gitarrock fra første strengeanslag i The Ballad Of A Ladyman til siste trommelag i den rolige avslutningslåten The Swimmer. Hele platen er spekket med fengende gitarriff og melodislynger. Og bandets noe spesielle «dialog-vokal» mellom gitaristene Corrin og Carrie fungerer meget bra, mens trommeslager Janet Weiss’ stemme ligger i bakgrunnen og lager harmonier som ofte er en fryd for øret. Men den kanskje viktigste grunnen til at All Hands On The Bad One er såpass vellykket som den er, ligger i variasjonen av låtene. Sleater-Kinney har forstått at en plate med tolv låter hvor alle går i samme tempo; nemlig bånn gass, er en plate som få vil klare henge med på hele veien. Samme hvor kort den er. I stedet er jentene flinke til å variere både på tempo og stemninger, uten at det går på bekostning av verken intensitet eller energi.

Jentene fremstår også som intelligente tekstforfattere, og her bør spesielt Was It Lie? trekkes frem, hvor en kvinnes selvmord videofilmes og legges ut på internett. Noe å tenke på nå i det 20. århundret?

Det skal også sies at ingen av jentene i bandet spiller bass, hvilket platen heller ikke inneholder, men til tross for dette høres det aldri tynt eller skarpt ut. Tvert i mot. Sleater-Kinney er et godt eksempel på at bass ikke er et must for et punkrock-band.

Om skribenten

kommentarer