Scroll To Top

Secret South – Ren magi

Plater 17. november 2000
Artister: Sjangre:
Karakter

Frontmann og vokalist David Eugene Edwards er mer eller mindre 16 Horsepower. Det meste er konsentrert rundt hans mange sarte betraktninger om livet i Sørstatene. Musikken 16 Horsepower leverer har aldri blitt betvilt hva originalitet og kvalitet angår. Men aldri har bandet fungert så utmerket på plate som de gjør nå.

Det i seg selv burde si en del med tanke på gruppens to foregående utgivelser; Low Estate fra 1998 og Sackcloth’n’Ashes fra ’96, som begge er å betrakte som høyst originale og banebrytende utgivelser innen sin sjanger. Noen ganger, riktignok svært sjelden, settes vanvittige følelser i gang i nervesystemt når man hører genial musikk. Secret South er et slikt produkt. Plata består av så mange indre kvaliteter at man bare vet at dette er en plate som i ettertid vil kunne gjenkjennes som en ekte klassiker. Oppskriften de har brukt er nøysomhet, enkelhet og original instrumentbruk.

Edwards & co. åpner ballet med den dystre og det tilsynelatende desperate singelsporet Clogger. På samme tid er det her snakk om en leken rocker. Banjospillet og Edwards hulkende stemme er, som alltid i den typiske 16 Horsepowerske komposisjonen, det bærende element gjennom hele låten. Videre tar «dommedagspredikantene» oss med minst hundre år tilbake i tid (ihvertfall høres det slik ut) på det tradisjonelle sporet Wayfaring Stranger. Og hvilken prestasjon! I alt fra den magiske framførelsen, med lidenskap som drivkraft, makter cowboyene å hente fram de inderste og dypeste følelser. Ihvertfall mine. Eksakt hvilke følelser det er snakk om klarer jeg ikke helt å sette fingeren på, men det hele er så glitrende gjort at det er til å gråte av. Særlig kosligere blir det ikke når vi smyger videre gjennom Cinder Alley, som er like skremmende vakker i all sin utfoldelse.

Deretter er det nesten ikke mulig stå tilbake for presset konsentrasjonsnerven blir utsatt for når bandet bruker all sin energi i dét de paralyserer lytteren med sin svarte magi på Burning Bush. Mer trolldom enn det som hittil er avduket skulle man kanskje ikke kunne tro var mulig å finne på samme produksjon. Men følelsene som hittil bare har blitt pirret av 16 Horsepowers uimotståelige kraft får virkelig noe å bryne seg på når Poor Mouth bringer deg videre inn i deres mystiske, dystre og stundom skumle verden. Alt semmer her. Absolutt alt! Det er ikke hyggemusikk akkurat, men fy pokker så det hele fungerer når hestekreftene trår til som her.

Silver Saddle er neste spor ut, og heller ikke her er det mangel på følelsesladet mekanisme, mens Praying Arm Lane låter tøffere enn Nick Cave, Johnny Cash og Wall Of Voodo kunne ha gjort i én og samme besetning. Etter å ha kjempet mot flere indre energiutblåsninger grunnet Splinters aner jeg endelig en viss optimisme når Bob Dylans Nobody’ Cept You faktisk dukker opp som platas muntreste sekvens. Et verdig, men ikke mindre følelsesladet, punktum setter 16 Horsepower med Straw Foot som er albumets siste spor. Igjen et kunstverk av en låt.

Jeg kan i farten ikke huske sist et nytt album fanget meg på tilsvarende vis. Visst har det blitt gitt ut plater som fortjener seks klare stjerner, men selv innenfor dette spekteret kunne man sikkert ha delt opp ti undergrener av karakteren. Secret South befinner seg i samme enden av sekserskalaen som Revolver og London Calling for å sette det hele litt på spissen. Edwards predikantiske propaganda(!) har kanskje ikke helt tatt styringen over undertegnede, men musikken han serverer med bandet sitt har ihvertfall med dette albumet frelst meg for all ettertid. Sikkert er det ihvertfall at 16 Horsepower forblir verdens tøffeste band en stund til.

Om skribenten

kommentarer