Scroll To Top

MACHINA / The Machines Of God – Omstridte gresskar i storform

Plater 18. november 2000
Karakter

MACHINA / The Machines Of God kan i så måte bli The Smashing Pumpkins’ siste album, da oppløsningsrykter, managertrøbbel og utskifting av bandmedlemmer har preget nyhetsbildet om gruppen i større grad enn musikken i det siste. Uansett er MACHINA / The Machines Of God bandets femte studioalbum, og besetningen på plata er den samme som var å finne på bandets tre første langspillere; Gish (1991), Siamese Dream (’93) og Mellon Collie And The Infinite Madness (’95).

Bassist D’Arcy har som kjent forlatt gruppen og blitt erstattet av tidligere Hole-bassist Melissa Auf Der Mar. Men det er D’Arcy som er kreditert på MACHINA, og i tillegg har den opprinnelige trommisen Jimmy Chamberlin fått tilgivelse fra sjefen og igjen blitt sluppet inn i varmen etter narkoskandalene som rystet Pumpkinsmiljøet på Mellon Collie-turneen i 1996, hvor konsert-keyboardist Jonathan Melvoin tok sitt siste åndedrag etter en overdose heroin på et hotellrom i New York. På den noe nedstrippa Adore (’98) var Pumpkins redusert til en trio, men er nå tilbake i storform med originalbesetningen og befester at de fortjener sin posisjon som det siste tiårets ledende rockband på den alternative scenen.

Albumet åpner med låten The Everlasting Gaze, som har vært tilgjengelig på Internett siden før jul, og er den uoffisielle førstesingelen fra plata. Sporet avslører umiddelbart at Corgan & co. virker mer spillekåte enn hva de har vært på leng. The Everlasting Gaze kan i så måte sammenlignes med de heftigste stundene fra Mellon Collie-albumet. Nerven og intensiteten som var tilstede på for eksempel Bullet With Butterfly Wings er på tilsvarende nivå her om du skjønner hvor jeg vil. Energien og spillegleden bringes videre fra spor til spor, hvor låtutvalget spenner over alle felter Pumpkins tidligere har vist at de har taket på.

For å si det på en annen måte, viser MACHINA / The Machines Of God styrke i form av at denne plata har sin «egen» Disarm, sin egen Bullet With Butterfly Wings, Today, 1979 eller Ava Adore for den saks skyld. Chamberlin setter igjen sitt preg på den etterhvert så legendariske Pumpkins-lyden, som hører like naturlig hjemme i bandets innspillinger som Corgans karakteristiske sangstemme.

Forgjengeren Adore var på ingen måte et dårlig produkt, men viste en helt annen side av Corgans mange visjoner. Nakenheten bandet presterte i ’98 virket riktig der og da, mens på MACHINA har gruppen tatt ett skritt tilbake til røttene sine. Siamese Dream og Mellon Collie står fremdeles som gruppens aller viktigste produksjoner, mens MACHINA ikke viker en tomme hva kvalitet angår i forhold til de to klassikerne. Billy Corgan har forlengst vist at han står i en særklasse som låtskriver, og har atter en gang levert et knippe bemerkelsesverdig sterke låter. Albumet består av flere innertiere, hvor særlig singelsporet Stand Inside Your Love markerer hvilken styrke som ligger i Corgans materiale. Heavy Metal Machine er et annet spor som peker seg ut.

Herligere og ektere rock’n’roll-følelse er det lenge siden jeg har hatt, og må ta meg for ikke juble så høyt at naboen garantert vil banke i veggen! The Imploding Voice befinner seg i samme gate og er heller ikke å forakte. På I Of The Mourning tar Corgan et oppgjør med den intetsigende kommerspopen som preger allverdens radiostasjoner, og i Try, Try, Try skjønner man bare at dette er dette må være MACHINAs Tonight, Tonight. Popglansen utvides til lo-fi rock på With Every Light og i Blue Skies Bring Tears! Har du lyst på en svevende psykedelia-tripp, duger Glass And The Ghost Children perfekt for formålet, mens du kan puste ut med den noe lystigere Age Of Innocence som er platas siste spor.

Musikerne i The Smashing Pumpkins har sammen klart å bringe fram det beste som bor i dem til tross for komplikasjonene de har støtt på underveis. Og med stjerneprodusent Flood bak spakene kan ikke resultatet bli dårlig når grovmaterialet er hentet fra første klasse. Corgan vet hva han vi ha og hvordan det skal låte, og jeg betviler ikke at fyren er et mareritt å jobbe for.

Men når han her atter en gang beviser at han har rett er vi nødt til å godta at han setter visse krav til sine medarbeidere. Tolker man tittelen på albumet skjønner man at det er Corgan selv som er Gud, og hans undersåtter skal og bør adlyde til hans mange befalinger. Verden trenger dette bandet, for bedre rock’n’roll er det ingen andre som er i nærheten av å kunne skape i vår tid (Oasis, fuck off!)! La oss bare krysse fingrene for at MACHINA / The Machines Of God ikke blir det endelige punktumet i den turbulente karrieren til The Smashing Pumpkins, for nå virker de å være tilbake der de hører hjemme: på toppen!

NB! MACHINA /The Machines Of God slippes mandag 28. februar

Om skribenten

kommentarer