Scroll To Top

Live – Nice’n’sleazy does it every time…

Plater 22. desember 2000
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Versjonen jeg har fått i hendene er en promoplate, så jeg har ikke særlig mer info enn låttitlene og de grunnleggende tekniske begrepene. Men, la oss likevel gå til sakens kjerne.

Plata er en dobbel liveplate med en overflod av låter (26 stk) og de tas fra skiver fra hele bandets historie, fra Golden Boy og Goodbye Tolouse fra debutskiva Rattus Norwegicus til relativt nye Sinister fra About Time. Bandet har hatt en lang og til dels hardt kritisert ferd fra starten når de som aldrende kunstrockere ble forført av pønkens energi og dårlige rykte. Fra å være punkyndlinger med energisk, om ikke helt klassisk, materiale på slutten av syttitallet til å eksistere som et eksempel på mye av det pønken reagerer mot, har de hele tiden vært tro mot navnet og sin egen overbevisning.

Og denne plata fornedrer i hvert fall ikke bandet ytterligere. Snarere er plata en grei innføring i bandets diskografi. Lydbildet er kjølig med en balansert blanding av tangenter og gitarstrenger. Man kan dra tråder opp mot de klassiske, britiske pønkbandene både før og etter 1979: Wire, The Clash, The The og Siouxsie & The Banshees, men til slutt kommer man ikke utenom at dette låter umiskjennelig som The Stranglers.

Det er ren rock med tendenser til å engasjere seg i pønkens energi. Men, de kjenner også historien – låtene kobler seg ofte opp mot mer streit, europeisk rock og de farer til og med gjennom versjoner av All Day And All Of The Night av The Kinks og sin cover av 96 Tears. Mange av låtene på dette livealbumet fungerer ganske så bra både i form og energi. De låtene jeg må regne som mine favoritter er blant annet 5 Minutes, Straighten Out og No More Heroes.

Allikevel er den største ulempen med Live at The Stranglers ikke låter særlig sultne. Blant annet faller knurringa til Burnel på Nuclear Device gjennom som parodisk snarere enn ektefølt for denne anmelderen. De er blitt et band med en (til dels viktig) plass i britisk rockhistorie, men de låter på langt nær som et band med en real gi faen holdning. Det virker ikke som om de er farlige lenger – bad boys – slik jeg alltid så for meg at de var.

Til syvende og sist er Live et ålreit dokument for den trofaste andelen av fansen. Selv om gruppen på en del låter høres ganske bra ut, sitter jeg igjen med følelsen av at dette er ei plate som man trekker frem når man vil mimre fordums konsertopplevelser. For de som ikke har noen tidligere kjennskap til bandet, er nok deres tidligste utgivelser (Rattus Norwegicus og No More Heroes) å foretrekke.

Live er tilgjengelig i butikkene fra og med 29. januar 2001

Om skribenten

kommentarer