Scroll To Top

Solo – Svulstig og pompøst fra graven

Plater 14. januar 2001
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Freddie Mercury var verdens største popikon av sin tid. Glem Liam Gallagher. Glem Robbie Williams. De er som smågutter å regne. Fra midten av 70-tallet og til begynnelsen av 80-tallet var Queen-vokalisten konge. Med sine utrolig energiske og kreative sceneopptredener tok den Zanzibar-fødte briten pusten fra de fleste. Mercury var også utstyrt med en fabelaktig stemme, som dessverre ikke alltid kom til sin rett. Albumene til Queen var alle som en temmelig ujevne, og utover 80-tallet ble det stadig lengre mellom de musikalske høydepunktene. På sitt verste var gruppa pompøse og uten selvironi.

Mercurys solomateriale gir indikasjon på hvor denne svulstigheten og pompøsiteten stammet fra. Det er vanskelig å forstå at samme mannen som skapte Bohemian Rhapsody og Bicycle Race også skrev diskohelvetelåten Let’s Turn It On. Mens kollegene May, Taylor og Deacon formodentlig dempet Mercurys vulgaritet i Queen, fikk de destruktive kreftene fritt spillerom da Mercury jobbet alene.

I 1985 ble Mercurys første soloplate sluppet, Mr Bad Guy. Da hadde han i likhet med de andre Queen-medlemmene allerede begynt å stagnere som låtskriver. Albumet, som er med i sin helhet på denne samleutgivelsen, er det svært vanskelig å si noe pent om. Arrangementet er i verste 80-tallsstil, og Freddie Mercurys stemme er pakket inn i lag på lag med pastellfarget fløyel. Låtene har et visst driv, – mot diskogulvet. Village People uten selvironi. Tekstene er plumpe og overfladiske, og musikken er så enkel at den kunne vært laget av en femåring.

Også Mercurys kollaborasjonsalbum fra 1988 med den spanske klassisk skolerte divaen Montserrat Caballé, Barcelona, er i sin helhet med på Solo. I dag er ikke slike samarbeid spesielt oppsiktsvekkende, men på slutten av 80-tallet må bare tanken på en slik kollaborasjon framstått som absurd. Barcelona er vitterlig absurd, men på en hysterisk morsom måte. Tittellåten er storslått og majestetisk og selvfølgelig utrolig selvhøytidelig og svulstig. To gigantiske egoer duellerer i et landskap hvor pop/rock og klassisk slett ikke forenes, men slåss med livet som innsats. Resten av platen er mindre interessant, dog mye bedre enn Mr Bad Guy.

Den virkelige godbiten kommer på bonus-CDen. De som virkelig kjenner sin musikkhistorie vet at Queen ga ut en single under pseudonymet Larry Lurex i 1973, bare to uker før de debuterte under eget navn med det selvtitulerte albumet Queen. Singelen er en cover av Beach Boys’ I Can Hear Music, og er et must for fansen.

På bonus-CDen finner vi også Love Kills, en restlåt fra Queen-albumet The Works. Mercury spilte inn låten til filmmusikken til nyoppussede Metropolis i 1984. Den holder god Queen-standard og er med på å forhindre denne anmeldelsen i å bli en totalslakt. Ellers inneholder CDen en cover av The Platters’ The Great Pretender, som Mercury bare såvidt slipper helskinnet ifra, samt et par remikser av svulstige ballader som han «covret» mot slutten av karrieren.

Mercury døde av aids i 1991. De som ønsker en oppsummering av hans karriere anbefales å kjøpe samlealbumene Queen Greatest Hits volum I og II. Det er ikke gjennom solokarrieren vi ønsker å huske Freddie Mercury.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer