Scroll To Top

Popium – Ordinær supergruppe

Plater 19. januar 2001
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Det er mange som har ventet på første utgivelse fra Popium, dette drømmelaget med musikere fra Bergen. Låtsmed Frank Hammersland fra Pogo Pops er gruppas midtpunkt, og omkranses av Frode Unneland fra Chocolate Overdose, Savoy og Pompel & The Pilts, Yngve Sætre fra Barbie Bones og Drown Happy, Martin Holmes fra Sylvia Wane og Christer Ottesen, med fortid i Cane og Paralegic. En inn i granskauen imponerende CV.

I tillegg vet vi at Popium har brygget på denne platen i minst to og et halvt år. Hvordan klarer de å unngå å levere varene? Først og fremst fordi dette, til tross for bandmedlemmenes imponerende meritter, er et Frank Hammersland-album. Hammersland er Popiums eneste låtskriver, selv om blant andre Martin Holmes er dyktig på dette området. Hammersland gjør hele vokaljobben, til tross for at Yngve Sætre kunne gitt variasjon med sin spesielle stemme. Dermed blir albumet til Popium litt endimensjonalt.

Frank Hammersland var ubestridt sjef da Pogo Pops var et av Norges beste band tidlig på 90-tallet. Med sin noe vinglete vokal og sans for skakke, vakre låter var han med på å løfte norsk pop/rock ut av forutsigbarhetens hengemyr. Men på pogoenes siste album var magien borte, og Hammerslands soloalbum Younger bekreftet det leie faktum at mannen var gått tom for gode ideer.

I så måte er Hammerslands innsats i Popium et lite skritt fremover. Her er det flere friske låter enn på Hammerslands to siste album til sammen. Likevel er det ikke helt nok. Det Popium gjør er hederlig. Godt til å være norsk, som det het i gamle dager. I dag er vi litt mer ambisiøse på vegne av norske band. Den selvtitulerte plata vil falle igjennom på det internasjonale markedet.

Vi kan jo starte med begynnelsen. Platas første låt, Favourite Blunders, får jevn rotasjon på radioen om dagen, og det er ikke ufortjent. Den er en iørefallende stadionrocker i beste øsepøs-stil. Teksten er et minus. Den virker umoden og ureflektert, og skjemmes av oppstyltet gymnasengelsk. Låta Free Your Mind er laget over samme lest, og her skinner Oasis- og The Jam-inspirasjonen igjennom. For fem år siden kunne denne blitt en sensasjon i Storbritannia.

er en mer typisk Hammersland-låt fra Pogo Pops-perioden, med sukkersøtt beatlesrefereng. Den sklir lett inn i det øret og ut av det andre. Igjen trekker den naivistiske (Pseudo-stilart som egentlig bare er en unnskyldning for slapt og ukonsentrert arbeid) teksten ned. Da er Closer Closer en mye bedre låt, kul og neddempet som den er. Og mens I Can’t Get That Lovesong Otta My Head er pompøs og slitsom, retter Sometimes When It Rains opp litt av inntrykket med sin forsonlige og uvanlige blanding av Belle & Sebastian og soul.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer