Scroll To Top

V.O.S.P – Ikke bredbent nok

Plater 21. januar 2001
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

.S.O.P inneholder store doser med rock av det bredbente slaget, dvs rock av den typen som var populær på 70-tallet. Her finnes det nok av musikalske referanser til band som Rolling Stones, The Faces og rock’n’roll med klar påvirkning fra band som hadde sitt virke i New York rundt 1976 (The Ramones og The New York Dolls). Det finnes med andre ord ikke mye revolusjonerende nytt på trønderens nye langspiller.

Klassisk 70-talls rock skal spilles høyt, men jeg er ikke så sikker på om jeg vil spille denne platen på maks volum. Gitarene mangler den trøkk og råhet som skal til for å gjøre denne type rockmusikk interessant. Vokalen er usedvanlig sur og uinspirert, og Casino Steels stemme er såpass dårlig at den bare vekker irritasjon hos undertegnede. Låtmaterialet er ikke overbevisende godt, tekster du har hørt før og arrangementer som synes å bære preg av hastverksarbeid og nødløsninger.

Listen over gjestemusikere og sangere er derimot svært imponerende. V.S.O.P kan skilte med navn som Marius Müller, Mick Ronson (David Bowie, Ian Hunter), Claudia Scott, Ian Hunter og Rita Eriksen. Og takk for det! Gjestene er stort sett med på å heve det vokale flere hakk. Av andre musikere kan jeg nevne Hans Petter Baarlie (Backstreet Girls), Ian McLagan (The Faces) og Geir Sundstøl, i tillegg til avdankede rockstjerner som for eksempel Glenn Matlock (Sex Pistols).

Låtene har Casino Steel stort sett skrevet i samarbeid med Andrew Matheson. Han har også gjort sine tolkninger av Vaya Con Dios, med hjelp av Jørn Hoel og Freddy Fender, og Tom Waits-perlen Ruby’s Arms. Disse tolkningene kunne herr Steel strengt tatt spart seg.

Han kommer en smule bedre ut på Road Warrior’s Lament av Kris Kristofferson. Av de egenskrevne låtene kan jeg, under tvang riktignok, fremheve Brickfield Nights, My Revolution (skrevet sammen med Ian Hunter og tidligere utgitt på Ian Hunters Dirty Laundry) og Heroine. Ellers er det egentlig ikke mye annet å skryte av på dette albumet.

Coverdesignen lukter norsk og omtrent 1985. Et dårlig bilde av artisten selv med pannebånd pryder forsiden, og informasjonen om studio, produsent og lignende er rett og slett mangelfullt. Det er ingen overhengende fare for at jeg kommer til å spille i hjel denne platen. Til det er den for kjedelig, statisk og engasjerende. V.S.O.P er ikke bredbent nok for at at den skal rulle og gå i CD-spilleren min. Casino Steel kunne med andre ord spart seg denne utgivelsen.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer