Scroll To Top

Quiet Is The New Loud – Enestående og storslagent

Plater 14. februar 2001
Karakter

Hvem hadde vel trodd at fengende og høyst kommersiell popmusikk i 2001 kunne lages og ikke minst spilles nesten bare på kassegitar og med fløyelsmyk vokal? I dette støyens og stressets tidsvakuum, der det gjelder å skrike høyest og blotte mest, er Quiet Is The New Loud en absolutt oase av deilige melodier og neddempet musikalsk essens. Plata er det definitive bevis på at så lenge det funker på en kassegitar, så funker det hvor som helst ellers.

Ikke bare er det komplett umulig å dra fram en sang som står fram som et høydepunkt, men det er også komplett umulig å la være å høre på albumet. Denne anmelderen brøt sin høyst personlige regel om å ikke spille ei plate mer enn to ganger på rad, noe som aldri har skjedd før. Winning A Battle, Losing The War er ikke bare en hit, det er en av de beste låtene som noensinne er skrevet. Toxic Girl har den samme relevansen til et ungt menneskesinn som den hadde for et år siden, mens Singing Softly To Me er så lekende og smekker at det nesten er lett å glemme hvor fin den er. Og I Don’t Know What I Can Save You From har den mest betagende teksten jeg huske å hørt på lenge.

For tekstene på dette albumet er et kapittel for seg selv. Det er vanskelig å skjønne for en person, som har opplevd to tiår med banale engelske tekster fra norske artister, at det er mulig å lage så identitetsrike og underekspressive tekster om kjærlighet og jenter som det Erlend Øye og Eirik Glambek Bøe gjør. De er ikke spesielt poetiske, men innehar heller en forsiktig og oppriktig kvalitet som legger budskapet lavmælt inn i øret på lytteren, i dyp omfavnelse med musikken. Det er tekster fra to følsomme gutter som nok aldri var de tøffeste i klassen, men som alle jentene likte og ville være venn med. Og det er det som gjør det så nydelig å høre på, for aldri har de snille gutters skjebne blitt lagt fram på en slik ikke-taperaktig måte.

Det er lett å tro at 45 minutter med bare gitar og vokal ville bli kjedelig i lengden. Nå er sannheten det at her og der er låtene krydret med innslag av instrumenter som er med på å understreke sangenes tema; en tromme der, en cello her, et piano eller en trompet et annet sted. Dette har ført til at albumet får et liv og en dynamikk som Øye og Glambek Bøe gjør fullkomment med sine varme stemmer. De synger riktignok veldig pent, men ikke teknisk korrekt, noe som elegant fører dem forbi korguttfella. En fryd, er det, å høre den utrolige samstemte sangen og gitarspillingen guttene mestrer så flott.

Jeg er sikker på at dette albumet med sin melankolske, men positive holdning vil stå fram som en absolutt norsk klassiker, kanskje til og med en internasjonal sådan, i årene som kommer. Med slike ører for en god låt og med den selvtilliten de må ha for å tore å holde på sitt, vil sannsynligvis Kings Of Convenience stå fram som et lysende eksempel på hva man kan få til bare man tror på egne talenter.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer