Scroll To Top

Everyday – Ujevn voksen alternativ populær-rock

Plater 9. mars 2001
Artister: Sjangre:
Karakter

De tre første utgivelsene, Under The Table And Dreaming, Crash og Before These Crowded Streets, har alle fått positiv omtale i pressen. Og sammen med et par liveskiver, har det blitt et salg på mer enn tyve millioner plater. Nå gir de altså ut Everyday, som Dave Matthews selv sier reddet ham fra den alkoholiserte avgrunnen han har befunnet seg i. Det er jo selvfølgelig bra, men et spørsmål kan man stille seg: Er Dave Matthews Band like bra i edru tilstand?

Jeg røper svaret med en gang: Nei. Dette er så langt den svakeste av de fire studioalbumene Dave Matthews Band har gitt ut. Uoppfinnsomhet og lite variasjon over temaer i flere av sporene gir en følelse av middelmådighet. Noen av dem virker nærmest som komponert etter gamle noter, og får dermed et resirkulert preg. Sangene blir da kjedelige for gamle lyttere og, jeg vil anta, bleke for nye. Dette er veldig ulikt bandet, som har pleid å gi lytteren flere uforglemmelige musikkopplevelser på tidligere plater. Noen husker kanskje Satellite, Dancing Nancies, Two Step, Crush og The Dreaming Tree.

Men ved gjennomgang av den nye plata, skinner likevel deres genuine og særskilte musikalske uttrykk igjennom det ordinære. Akkurat som solen mellom regntunge vinterskyer. Dave Matthews kan, til tross for sitt nå tørrlagte musikersinn, fortsatt lage nydelige, fengende amerikanske rockserenader. Klarest skinner det i de to følelsesladde Matthews-balladene When The World Ends og The Space Between. I dem hører man vakre tekster omgitt av det lune og varme drivet som er Dave Matthews Bands varemerke; «I’m gonna rock you like a baby when the cities fall / We will rise as the building’s crumble».

What You Are og Mother Father er også sanger man bør gi en sjanse før man eventuelt velger å se bort i fra denne utgivelsen. Her kan man observere den seriøse og tidvis dystre tonen som var spesielt fremtredende på Before These Crowded Streets. En følelse av herlig håpløshet og naiv hjelpeløshet, som fort går over i positive og lykkelige refrenger, for deretter å dykke tilbake i det seriøse dypet igjen. Lys levende sanger, viss tekst og melodi er like levende som deg og meg.

Everyday er i sin helhet likevel bare en middelmådig plate. Men samtidig har den fire-fem spor som det er verdt å ta med seg videre. Amerikanerne kaller Dave Matthews Bands tekster for emosjonelt dype. Ja, kanskje. Men «making sweet love» blir ganske overfladisk etter den åttende låten. Denne CDen får ingen god anbefalelse, men bør kanskje likevel vurderes av kjennere?

Om skribenten

kommentarer