Scroll To Top

Cure – En kur for kjedsomhet

Plater 14. mars 2001
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Plata er tvers i gjennom preget av en halvtung bluesfeeling; en rå vokal lagt slepende på et tjukt lag av asfaltrock. Det låter tøft, det høres godt ut; det virker ekte. Cadillac har tatt på seg sin egen drakt, spunnet frem av inspirasjon og ikke den sedvanlige kopieringen av de klassiske artistene. I denne inspirasjonen synes jeg å høre et vell av artister fra forskjellige epoker: Jimi Hendrix. Ben Harper. Motorpsycho. Black Sabbath. John Campbell. Men, de lar seg aldri overmanne av kildene, de låner bare lekkert smådetaljer og gjør disse til trekk i sin egen musikk.

Omslaget er magert, men det er nok og står i stil med «kjøtt-og poteter»-holdningen man finner i musikken på skiva. Det er lyd i alle kanaler og ofte kjøres det med full spiker. Men i stedet for å pakke på med effekter og et modernisert sound laget for Grünerløkkas puber, har man heller satset på en udødelig kombinasjon: Vokal / gitar / bass / trommer og spedd på med enkelte andre instrumenttrakteringer der det sømmer seg; Tangenter og saksofoner.

Musikken har et klart drag av norsk i seg, men snurper dette inn i et nett spunnet på myter om den amerikanske highway og mørk, tidløs europeisk rock. Dette kan man tydelig høre på den nesten åtte minutter lange perlen Girl. Her favner Cadillac om hele sitt sound i en og samme låt. Den dynamiske bluesrocken deres krølles frem fra nattsvart, fuzzy gitarlyd, et tungt trommegroove og god forståelse for stille-/støypolitikken som for eksempel Mogwai og bob hund til sin fordel har brukt i sin musikk.

Nok en gang beviser et band at det står bra til med norsk musikk, og jeg våger meg til å si at man kanskje er på vei inn i en gullalder med høynet oppmerksomhet rundt unge, fremadstormende band fra kjellerlokaler landet rundt. Vi har sett at Motorpsycho, Midnight Choir og Briskeby har åpnet dørene for en mengde jyplinger med sunt lite respekt for janteloven og de etablerte artister fra det kvalmt pompøse åttitalet (Jaga Jazzist, Xploding Plastix og Kings Of Convenience). Nå står også Cadillac på tur for å føye seg til den stadig lengre køen.

Cure har blitt spilt ganske ofte i det siste (både på discman og i stua), og jeg tar meg i blunke overrasket av de mange uventede vendingene de tar. Bandet øser ut et reint hektende groove og gir meg rockfoten både titt og ofte. Hvis du liker urban rock og deltablues, tror jeg du i god tro kan la Cadillac gi deg en kur.

Om skribenten

kommentarer