Taran – En labrador retiever i en UFO
Navn som Tortoise, Labradford og Flying Saucer Attack ble fort kjennernes kjæledegger og levende legender. Monopot faller inn i denne anti-sjangeren; selv om de sikkert vil mislike å bli satt i bås.
Taran EP er deres første utgivelse siden Something Is Like Nothing Was som virkelig satte bandet på det internasjonale rockkartet med glitrende anmeldelser på begge sider av Atlanteren. Og, det er med glede jeg kan melde at de ikke endrer særlig kurs. Musikken er fremdeles klart flytende, men har haugevis av lekende eksperimentering. Men, leken foregår stille som lekeslåssingen til katter; dyrene er stille og man hører bare kroppskontakten og pusten deres.
Monopots musikk kan for den uinnvidde virke stillestående og statisk, men mellom notene finner man mer enn man skulle tro (både følelse og en sterk nerve). Det eneste sporet med til dels utadvendt lyd, er Sane som Kim Hiorthøy har remikset fra bandets debut. Denne låta er smurt inn med triks vi kjenner igjen fra hans debutskive Hei som kom ut for noen måneder siden. Men, han har latt Monopots trekk allikevel skinne gjennom og gjort den til en fin, lekker sak.
Mitt minus til Taran EP må likevel bli at på tross av bandets stilltiende lek, skjer det litt for lite på denne plata. Jeg kunne gjerne tenkt meg å hørt litt mer variasjon i lydbildet da noen av låtene ikke virker særlig villige til å gå videre etter å ha etablert seg i ørekanalene. Jeg ser for meg at det kunne raskt ha blitt en femmer hvis de hadde våget å bråke litt mer; tøye grensene noe.
Men, dog: Taran EP er enda et lyspunkt i en stadig lysere, norsk musikkverden. Et dunkelt, melankolsk lys fra blafrende stearin.
