Scroll To Top

I Heard Myself In You – Vemodig vinterklang

Plater 22. mars 2001
Karakter

Som distributør for mengder av britiske popperler på 80- og 90-tallet, forsynte Alan McGee musikkverden med tiltrengte doser svevende fussgitar og meløs pop. I en tid der det var tillatt å bruke begrepet ‘vakker støy’ om musikken ble hans label Creation Records, et solid kvalitetsstempel. Men McGee enset etterhvert nye muligheter, og i fjord bestemte han seg for å legge lokk på denne skattekista for godt. Takket for seg har han derimot ikke gjort. I tillegg til egne musikalske prosjekter er han nå i gang med å gi ny stimulans til pop-og elektronica-arenaene gjennom sitt nye plateselskap, Poptones.

Januarys I Heard Myself In You var et av de første bidragene fra denne labelen. Denne platen styrer langt unna de elektroniske marker, men inkluderer mange typiske kjennetegn for Creation-utgivelsene: Melodiøse gitarbaserte låter med intense forstyrrende støypartier. Riktig nok er det akustiske gitarstrofer som dominerer hos January og de slår dessuten an mer vemodige toner enn sine forgjengere fra Creation. Bandet henter trolig større inspirasjon fra den amerikanske indie-scenen enn den britiske, men stemningen de skaper kan vekke assosiasjoner både til Ride, Swervdriver og The Verve. På de stillferdige følsomme partiene kan en også trekke paralleller til kritikerroste Badly Drawn Boy, som heller ikke passer inn i den typisk britiske lydsfæren.

Låter som Projections og Contact Light har klare preferanser til amerikanske Red House Painters, men er langt i fra kopier. Sistnevnte er i tillegg til åpningssporet All Time platens desiderte høydepunkter. Mens Contact Light flyter rolig gjennom hele veien starter All Time relativt avkledd, og i likhet med flere av sporene bygger den seg opp mot et et fyldigere gitarsammensurium. Kvaliteten er at de begge balanserer trygt innenfor den melodiøse grensen, uten å bikke over i det plagsomt tilgjengelige. Vokalist Simon McLeans rene stemme bærer de fleste av låtene stødig frem, og er spesielt behagelig når den trenger gjennom som en forsiktig motvekt til grumsete gitarpartier.

Til tross for en noe klisjepreget tittel er I Heard Myself In You en fin debutplate. Både tekster og melodier formidler tristhet på en sympatisk måte, og låtene er jevnt over gode. Det som skuffer er at noen av melodiene glir for mye over i hverandre, slik at spesielt førsteinntrykket fort kan bli kjedelig. Dersom en gir seg tid til å lytte etter detaljer vil man likevel oppdage at det skjer en del spennende i det grumsete lydbildet. Stemningen som skapes er som bandnavnet antyder, mer vinterlig enn sommerlig, men gi den for all del en sjanse til å gni sola ut av øynene på slappe sommerkvelder.

Om skribenten

kommentarer