Scroll To Top

Scrawl – Nye skall til en musikalsk eremittkreps

Plater 22. mars 2001
Artister: Sjangre:
Karakter

På åttitallet brukte for eksempel en del artister en halvferdig lydskisse med stakkato discobeat som B-side på diverse singler og kalte det en ferdig remiks. Man kan få brekninger av mindre.

Ti år senere klinger dette ordet litt bedre i øret. Med glitrende eksempler på hvordan man kan gjøre dette friskt i minne (Jon Spencer Blues Explosion, Björk og Mogwai) er det med ikke så tungt hjerte jeg trykker på playknappen på spilleren og lar Cloroforms siste skive Do The Crawl bli gjenstand for remiksens vrede.

Men førsteinntrykket er definitivt og heldigvis av det gode slaget! Som i de fleste andre arenaer av musikkbransjen, finner Cloroform også her frem til en leken, men samtidig profesjonell, vinkling. Det virker som om de har fått tak på en bok som ikke mange andre norske band har sett på sine turer til biblioteket: «Hvordan gjøre alt rett i musikkens verden».

Det første som jeg tenker på i så henseende er valget av band- og musikere som tolker Cloroforms forrige plate på Scrawl. Her har man en fin blanding av ganske så ukjente fjes (Mart, State og Ravi) samtidig som man frister massepublikummet med navn som Morten Abel og Pål Jackman.

Selve det visuelle førsteinntrykket er flott. De fem hundre første som kjøper plata får den i en strikket, grønn CD-holder med ‘Cloroform’ gjengitt i hvitt. Selve plateomslaget er også knitrende flott. Sjelden har jeg vært så fornøyd med et cover hvor det i bunn og grunn ikke står noe info. Igjen tar jeg meg i å tenke at det bare ser så vanvittig «riktig» ut.

Hvordan låter så musikken på Scrawl? Omfanget av stiler er ganske bredt, med en streit rocker som Morten Abel i det ene hjørnet og den minimalistiske mumlingen til Helge ‘Deathprod’ Sten i det andre. I mellom disse ytterpunktene finner man alt. Don Kongs smilende låtsnutt Got via Pål Jackmans sitarfuzz på Turdy Townsend Peephole til Ravis’ korte Orffilator.

Det som skiller Scrawl fra hopen av remiksutgivelser er den helheten man har klart å få surret omkring denne plata. Hele tiden låter det som om Cloroform er med og driver skiva fremover. Scrawl bærer ikke preg av å være et hvileskjær for bandet, da heller snarere et interessert, kreativt innspill i deres diskografi.

Til syvende og sist er det helheten som gir denne plata en sterk karakter. Den helheten som binder det deilig blyantsvarte coveret rundt ei skive tuftet på en hverdag av analog elektrisitet og tre menns nesten fanatisk idealisme til sin musikk.

Og selv om jeg ikke helt har fått taket på en del av innspillene, og rent musikalsk kunne endt opp en karakter lavere, er det summen av alle delene som gjør Scrawl til en vinner i et stadig bedre norsk rockmiljø.

Om skribenten

kommentarer