Scroll To Top

Cousteau – Soundtrack til en stearinfylt rødvinsmiddag

Plater 8. april 2001
Karakter

At Cousteau skulle leve opp til disse var noe undertegnede betvilte, så problemet ble forsøkt glemt når plata ble dyttet i spilleren. Men man kan vel likevel først som sist bekrefte at sammenligningen har en viss rot i sannheten.

Som den observante leser nok allerede har oppfattet, så snakker vi ikke om noe heavyband, eller en danceact for den saks skyld. Men dansbart er det ingen tvil om at dette er. For eksempel oppdages dette i et spor som Mesmer, som er nærmest fullkommen med rytmer som sender tankene til langt varmere strøk enn Nord-London.

Stemmemessig er vokalist Liam McKahey på linje med de beste croonere: Det er dypt og det er rent og det låter veldig ekte. Til tider kan man ta seg i å tro at det er en David Bowie som har renset bort alle tendenser til heshet. Det er forøvrig bandets hovedmann Davey Ray Moor som har tatt over ansvaret for vokalen. Som i mye annet som i mine ører kvalifiserer som vakker musikk har pianoet også her en fremtreden rolle. Mens her og der legges det på passende mengder med strykere og kor.

Det kan også diskuteres om sammenligningen med Tindersticks og Cave er rettferdig. Til det vil jeg si både ja og nei. Parallellene er som sagt ikke trukket helt fra løse lufta, og det gir i det minste en viss pekepinn på hvor i det musikalske landskapet Cousteau befinner seg. På samme tid synes ikke dette å være et slags fasitsvar, ettersom jeg har svært vanskelig for å se for meg at noen av låtene her kunne vært av noen av de nevnte. Til det står nemlig Cousteau knallstøtt på egne ben.

Om skribenten

Stig Aasheim

kommentarer