Scroll To Top

Timothy’s Monster – En stor plate på alle måter

Plater 8. april 2001
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Denne doble CD-utgivelsen, som på vinyl er kom som en trippel boks, la grunnlaget for det meste som bandet skulle komme følge opp med gjennom de påfølgende årene.

Mye av det Motorpsycho man kjenner i dag ble lagt til grunn med Timothy’s Monster. Demon Box, er riktignok også et virkelig mesterverk etter både norsk og internasjonal målestokk, men det var med denne platen undertegnede føler de klarte å finne et mer helhetlig sound som selv i dag låter like fersk som det gjorde for syv år siden. På dette albumet maktet Motorpsycho å låte tidløse, og albumet har tålt tidens tann meget godt – med låtskrivingen i stadig sterkere utvikling.

Timothy’s Monster kan betraktes som en stor plate på alle måter; ikke bare bugner den av strålende rock, men den var også en virkelig langspiller. Man kan i ettertid alltids spørre seg om det var riktig å kaste så mye musikk på en og samme plate, men svaret må bli et ubetinget ‘ja’! Det finnes sannsynligvis ikke et eneste virkelig svakt spor på denne platen, i stedet finner man låtperler på rad og rekke. Som griper tak i både små, lavmælte viser som Feel og støyende storverk som The Wheel.

Albumet ble delt inn i to avdelinger: Med litt lett pop og indierock på den første delen, mens det noe mer dronende og støyende Motorpsycho kom til syne på den andre halvdelen. Denne andre disken inneholder blant annet en av bandets virkelige klassiske låter: Golden Core. På tretten minutter satte den i gang en seriøs gåsehud (ihvertfall hos denne anmelderen) gang på gang med lange, gjentagende instrumentalpartier og et lydbilde man ikke hadde sett maken til i norsk rock.

Den første disken var kanskje den mest overraskende for bandets tilhengere så langt. Man hadde muligens enda ikke helt forstått hvilke tusenkunstnere disse guttene var (og fremdeles er). Den variasjon og formlek de viste på Timothy’s Monster, som senere skulle vise seg å bli regelen i stedet for unntaket, dro frem et lydbilde som rakk tunge både til presse og tilhengere. I stedet for å fortsette videre på det støymenasjeriet de hadde perfeksjonert på Demon Box, tonet de det hele ned og valgte den lavproduserte indierocken. Dette produserte lavmælte smygere som Feel og Beautiful Sister og mer skeive rockere som A Shrug & A Fistful og Kill Some Day.

Sistesporet på den første av de to platene fungerer nesten som en introduksjon til den noe mer eksperimenterende disk to. Watersound er et nydelig spor som starter sårt og stille, før den halvveis ut eksploderer i et ramlende menasjeri som suger med seg lytteren over i den neste delen av dette nærmest enorme verket. Den andre delen av albumet består kun av fire låter, hvor to av står for over halvtimen musikk alene. Bandet starter med sytten minutter lange The Wheel og forklarte også at dette bare måtte gjøres når man først hadde sjansen til det. Delvis improvisert frem på en konsert i Köln er den en rullende mastodont av en låt med et skramlende bassriff og et driv som gir gjenlyd i alt den berører.

På denne mer ledige andredisken blir lytteren også servert varme Sungravy, den iskalde industrien i den mekaniske Grindstone, før albumet avsluttes med låta bandet føler er et av deres definitive høydepunkt (sammen med bllant annet Un Chien D’Espace og Vortex Surfer). Golden Core bygger seg opp og frem på en forunderlig måte med Anneli Drecker gjestende på vokal sammen med Bent Sæther. Sporet blir stadig mer kompleks og for hver runde legger de på enda noen detaljer. I det de har lagt på alt de har, river de bort alt uten varsel – og tilbake står kun gitaren. Vrengt og hylende. Uten å si fra faller hele bandet tilbake på plass og river gåsehuden frem med desibel og feedback allerede vel forvart før låta toner ut og etterlater lytteren med åpen munn foran stereoen.

Timothy’s Monster er et av de albumene som var med å legge grunnlaget for den gullalderen vi i dag ser utvikle seg innen norsk musikk. Bandets respektløshet for det etablertes tradisjoner og den kjemi som eksisterte innen bandet bidro til å skape en av de mest klassiske rockalbumene her til lands noensinne.

Om skribenten

kommentarer