Scroll To Top

Blonde Exodus / The Ultimate Seaside Companion – David and the Tinderseed

Plater 10. april 2001
Karakter

Det låter klart inspirert av mer melankolske skribenter som Bowie og Scott Walker enn av fyrens tidligere erfaringer med Al Joergensen & Co.

Denne plata fra Connelly er tatt fra forskjellige tider fra hans solodiskografi. Blonde Exodus er opptak fra fra ’98, mens The Ultimate Seaside Companion er en samling av spor spilt inn i perioden 1995 til ’97.

Han beveger seg i et territorie som tidligere er befolket av mange europeiske låtskrivere; men den melankolske orkestreringen kan være tildels vanskelig gjøre til sin egen. I løpet av disse to platene kan også trekk fra Suede og Tindersticks med mange av melodilinjene fra Bowie intakt også skimtes dersom man legger godviljen til.

Selv om sporene på denne dobbeltplata er tatt fra en periode på over fire år, holder Chris Connelly And The Bells en ganske sterk profil gjennom hele skiva. Det virker på meg som om han har funnet sin nisje liggende et sted i mellom europeisk tristesse og amerikansk rock. Men Connelly har også klart å lure med seg et og annet særtrekk.

Blonde Exodus / The Ultimate Seaside Companion er totalt sett en bra plate. Spørsmålet må heller bli om det er et album som holder stand i et musikalsk område som bebos av mange genierklærte låtskrivere (som Nick Cave, Lambchops Kurt Wagner og Suedes Brett Anderson)?

Blonde Exodus, den første av de to skivene som her samlet, inneholder som nevnt de nyeste innspillingene og framstår som de mest orkestrerte sporene med nesten et fullt orkester bak kjernebandet. Det er også på denne platen Chris Connelly And The Bells ligner mest på britiske band som for eksempel Tindersticks og Suede (i Dog Man Star-perioden). The Bells ligger tett opp under høyttalerne, og i kombinasjon med Connellys sterke mørke mørke stemme låter det hele ganske besnærende uten å bli så altfor trist og pessimistisk.

Den andre disken på albumet, The Ultimate Seaside Companion, er dedikert Connellys arbeider etter hans forrige reelle soloskive Shipwreck ble sluppet i ’94. Denne delen av plata er mindre orkestrert enn Blonde Exodus, men er på samme tid ganske så besnærende i sin enklere drakt.

En låt som No More Changing Of The Guard er eksempelvis kun drevet frem av Connellys hese stemme og et flytende, nesten katatonisk orgel i bakgrunnen. Stille, men samtidig så forførende.

Uten å ha et forhold til noen av hans tidligere soloplater er det vanskelig å si hvordan han har utviklet seg, men sammenlignet med andre band og musikere innenfor samme triste sjanger, er han i hvert fall ikke langt bak teten. Dette låter vakkert, og når jeg nå lytter meg gjennom plata merker jeg følelsene for denne mannen øke med jevne steg.

Blonde Exodus og den tilhørende disken med diverse spor fra de siste årene er vakre, nattlige sanger som passer utmerket for de sene kveldene man gjerne kombinerer med rødvin og stjerneklar himmel.

Til tross for at Connelly og hans sterkt skiftende Bells havner på en ganske god karakter, er den ikke utelukkende satt uten at tvilen kan ha satt sperrer: Musikerne klarer nemlig ikke helt å overbevise undertegnede at dette dobbeltalbumet vil bli stående som en påle i det mørke vannet rundt den svartmalte tristesserocken de befinner seg i. Til det er laudkarakteren i denne klassen for høy (i sammenligning med folk som Cave, Walker og Bowie).

Men Connelly er definitivt en sinke og Blonde Exodus / The Ultimate Seaside Companion er et sikkert kjøp hvis du allerede har Tindersticks og kompani i samlingen.

Om skribenten

kommentarer