Scroll To Top

Genetic Engineering – Mutert teknologi vender tilbake til livet

Plater 17. april 2001
Karakter

Jeg får i hvert fall veldig klare følelser for at dette er det perfekte soundtrack for en tur gjennom byen, gjennom nattetomme gater. De pulserende rytmecollagene fra Phonophani er nesten like i rytme som de blinkende, gule lysene i veikryssene etter midnatt. Han har grepet tak i hverdagslige lyder fra vår travle hverdag og satt dem inn i en digital rytmikk, kombinert med diverse tekniske finesser. Her er bestikksbevegelse og ringeklokker satt inn i en kontekst, ikke bare løserevne audiominner fra gårsdagen.

Av de nærmeste referansene til denne mørke midnattstimen som skriver disse ordene, er Kim Hiorthøy det navnet som raskest faller ut på tungen. Ikke fordi han har designet omslaget til Genetic Engineering eller at han kanskje kan ha samme vinkling på kildelåningen. Men fordi han leker med noe av det samme lydbildet som Phonophani gjør. Av andre navn som følger like bak er det Labradford og Biosphere som kupper de neste plassene. Mange ville nok kalle dette techno eller elektronika, men for meg står det frem som en spennende blanding mellom samtidsmusikk og moderne jazz.

Det er få ‘hooks’ å henge seg på her, men så er vel heller ikke denne plata ment for å være gjenstand for en intens konsentrasjon. Da heller et utgangspunkt for drømmer og svevende tanker stirrende ut av soveromsvinduet. Og, selv om musikken umiddelbart ikke har noen jevn eller oversiktlig struktur, er det snart litt overraskende at man finner seg selv vuggende frem og tilbake på stolen. I sofaen og foran stereoanlegget. Døsende…

Det er vel også denne mangelen på knagger å henge oppmerksomheten på som er platas akilleshæl. Man sporer av og forsvinner ut i søvnen eller de dype tankene bak de rollene vi inntar hver dag på jobben, på treningssenteret eller ute med venner. Eller er dette en styrke. Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg står fast og i det terningen stanser ytterst på bordet bikker den like over til en femmer, men stopper dog på en sterk firer. Men, egentlig spiller det ingen rolle – for jeg er allerede i landet Phonophani.

Om skribenten

Erik Sætrang Amundsen

Har skrevet for Panorama siden starten av 2000-tallet.

kommentarer