Scroll To Top

Exiter – Gamle helter innfrir ikke

Plater 11. mai 2001
Karakter

Det er få, om noen, undertegnede har hatt et sterkere forhold til i årenes løp enn hva som har vært tilfellet for Depeche Mode. Derfor er skuffelsen kanskje enda større. For når en av «de virkelig store» returnerer, forventes det at de leverer varene. Denne gangen makter de verken å overstige middelmådighetsgrensen eller vise i stand til å fascinere med unntak av noen få enkeltinnslag.

Når Depeche Mode returnerte forrige gang (noe som ikke nødvendigvis må betraktes det som et comeback – da det normalt alltid har tatt tre-fire år mellom hver gang de har gitt ut album), gjorde de det med et album som fremdeles står som ett av deres aller mest helstøpte. Ultra fra 1997 befinner seg helt der oppe med de store fra Depeche Modes backkatalog, kun forbigått av klassikerne Black Celebration (1986) og Violator (1990).

Det er derfor en gedigen nedtur å måtte meddele at Exiter er et album som beklagelig vis heller befinner seg på motsatt side av skalaen: En plass nede i dypet, ikke fjernt fra mindre helstøpte album som Music For The Masses (1987) og A Broken Frame (1982). Og selv disse inneholder sterkere enkeltlåter enn det beste som er å spore på Exiter.

Men et aldri så lite lettelsens sukk er det kanskje at tilstanden til Depeche Mode anno 2001 likevel ikke er fullstendig håpløs. For her finnes heldigvis lyspunkter. Albumets første singel Dream On har noe ved seg som hever seg. Dave Gahan synes å stadig bli en bedre vokalist dess eldre han blir, noe som kommer særlig fram på dette stadig voksende åpningssporet. Låten mangler likevel et innlysende refreng og en substans som kunne ha hevet inntrykket av låten ytterligere et hakk eller to og plassert den sammen med en rekke tidligere singelklassikere.

For Depeche Mode har alltid vært et stødig singelband, og har alltid taklet dette formatet noe bedre enn hva de har lyktes med i albumsammenheng. Music For The Masses er et eksempel på en periode hvor gruppen etter platas to første singler, Strangelove og Never Let Me Down Again, syntes å parkere dem for godt i toppen etter alle perlene fra det knallsterke albumet fra året i forveien (Black Celebration). I ettertid viste dette seg derimot å være to av bandet aller beste enkeltstående låter, mens resten av den plata gikk raskt i glemmeboken, hvilket også lett vil kunne skje med Exiter.

Foruten Dream On, er neste spor Shine også en klassisk og herlig atypisk Depeche Mode-låt av beste merke. Sannsynligheten for at også denne blir sluppet som singel bør derfor være stor. Men videre utover i albumet mister dessverre plata noe av essensen som de to første låtene indikerer, og som til sammenligning var mye tydeligere tilstedeværende på forgjengeren Ultra. Her finnes altså ingen Barrel Of A Gun, It’s No Good eller Useless.

Helhetsinntrykket begynner å sette seg allerede i albumets tredje spor, The Sweetest Condition, hvor Gahan tilsynelatende prøver å fremstå som en slags lightutgave av Mute-kollega Nick Cave. Til tross for at instrumenteringen peker i retning Personal Jesus og til navn som 16 Horsepower, mister melodien noe av kraften lenge før den er ferdig. Denne er et typisk eksempel på en Depeche-låt som vil så veldig mye, men som liksom ikke kommer helt i mål.

The Sweetest Condition er likevel langt å foretrekke foran låtene som dukker opp i albumets neste parti. Her serveres først den anonyme balladen When The Body Speaks, som er av typen som aldri setter seg selv om den i utgangspunktet prøver å lure på seg er aldri så vakker kledning. Videre kommer The Dead Of Night, et mindre vellykket forsøk på å være en slags «ny» Fly On The Windscreen.

Instrumentalen Lovetheme er heller ikke mye å skryte av, og trer frem som et mellomspill før Freelove tar over. Dette er atter en halvinspirert Depeche-ballade uten substans og ligner på låter vi har hørt både bedre og mer inspirerende gjennomført tidligere.

Omtrent samme beskrivelse kan gis til Comatose, hvor låtskriver Gore selv har bestemt seg for å være vokalist. Hvorfor han tidvis selv absolutt skal sette seg selv bak mikrofonen er ikke lett å forstå, for det fungerer aldri så bra som når Gahan synger. Et band med en så god vokalist skulle ikke behøve å vike for en som er ufattelig mye dårligere.

Like før interessen dabber helt av, vekkes lytteren igjen til live der Gahan igjen griper mikrofonen på I Feel Loved, som er platas aller friskeste låt. Her serverer Depeche Mode industriell synthdisco, slik bare de kan gjøre det. Dette er et spor som fører den distraherte tankeflommen tilbake til den deilige følelsen det at dette bandet er tilbake egentlig skulle være. Her låter nemlig det meste som det skal!

Men til tross for at jubelen et øyeblikk nærmest står i taket, vil tilgivelse være vanskelig å anskaffe fra denne anmelder dersom ikke dette blir platas tredje singel. Men nedtursfølelsen er like kjapt tilbake som den forsvant der Gore atter en gang absolutt må synge selv på neste egenkomponerte spor, Breathe. Dette er en ballade av typen som gjerne kunne ha blitt benyttet i en episode av Derrick. Sett i et noe bedre lys, kan den kanskje tolkes som en ny, men dårligere versjon av Sometimes, eller i beste fall et forsøk på en gjenskapning av atmosfæren fra A Question Of Lust. Men på langt nær like vellykket.

Et nytt mellomspill (Easy Tiger) fører til Exiters to siste låter; I Am You og Goodnight Lovers. Den førstnevnte har kanskje noe ved seg som kan gjør at den vil vokse etter hvert som den får satt seg; en såkalt smyger.

Sistesporet er heller ikke direkte mislykket, verken som låt eller i sitt dystre toneleie. Likevel er det ikke denne typen låt plata hadde behøvd flere av. Goodnight Lovers fungerer kun som en fin avslutnigslåt, men understreker godt hva som står igjen som helhetsinntrykket av Exiter som et komplett album.

Produsent Mark Bell (Björk) har dessverre ikke klart å tilføre Depeche Mode noe vesentlig friskt eller nytt, men har derimot frarøvet dem det noe av den kreative ånden som fødtes på Ultra. Sannsynligvis han har gjort et tappert forsøk på å lokke frem det beste som bor i gutta, men har nok ikke lyktes helt med oppskriften sin.

Dessverre fordi Depeche Mode etter sitt forrige album hadde reist seg og var i ferd med å etablere seg som et av de virkelig store navnene musikkhistorisk sett. Ikke bare med tanke på synthrelaterte band, men også generelt sett.

Konklusjon: Sett under ett har Exiter beklageligvis blitt et heller middelmådig og helhetlig kjedelig album fra et band som vi fremdeles vil elske, fordi de forhååpentligvis vil vise seg i stand til å atter reise seg igjen. Enkeltspor som Dream On, Shine, I Feel Loved og tildels The Sweetest Condition, bidrar til at helhetsinntrykket heves noe. For foruten disse hadde nok plata falt ytterligere ett hakk ned på karakterskalaen. Og da spørs det om troen på Depeche Mode hadde kunnet overleve på denne siden av årtusenskiftet?

Om skribenten

kommentarer