Scroll To Top

Blue Boy – Med en engels stemme

Plater 14. mai 2001
Artister: Sjangre:
Karakter

Blue Boy er det nyeste dokumentet til den eneste artisten på plateselskapet Interscope som ikke har sittet i fengsel; i hvert fall er det en kjent vits innad i selskapet. Men, der flere av hans stallkamerater – innen både industriell rock og hip hop – bruker til dels grovt språk og kakofonisk gitarstøy, vender Ron Sexsmith nesa mot de mer melankolske bydelene i hjertet. De mørkfølte og såre historiene man helst vil glemme og de ordene som så ofte er vanskelig å si.

Selv har Sexsmith uttalt at Blue Boy er en av hans mørkeste plater hittil. Dette til tross for at musikken nå både er mer up-tempo og virker mer optimistisk enn sporene på forgjengeren Whereabouts. Han har alltid vært en outsider som siden debuten har malt vakre historier om mennesker i lys og mørke. Sexsmith beveger seg verken inn eller ut av tiden. På Blue Boy får vi blant annet høre historier om en kvinne på flukt fra sin voldelige mann – en manns planer om drap og overbærende fedre. Fortellinger om mennesker de fleste kan relatere seg til på en eller annen måte.

Lydbildet på Blue Boy er konstruert av Twangtrust, navnet på produksjonsduoen Steve Earle og Ray Kennedy, og deres erfaringen har nok satt sitt spor på det endelige resultatet. Der de forrige platene til Sexsmith som regel var bra, men ganske rolige saker, har Twangtrust vært med på å dra plata inn i et mer rocka sound.Fremdeles med den like kjente Sexsmith i sentrum, men med noe ekstra blandet inn sammen i de gamle lydkulissene.

Standarden på platas låter settes allerede på dens første spor, This Song, som med sitt lekre arrangement legger et deilig komp for Rons høyst egendefinerte stemme. Jeg tenker sekstitallets naivisme, mørke dresser og en sanger smilende mot publikum. Jeg tenker på Elvis Costello, Billy Joel og Paul McCartney. Dette er popmusikk for de gode dagene; de dagene man kan ta seg tid til en kopp te i vinduskarmen og titte ut mot parken.

Slik fortsetter det gjennom fjorten perler av tidløs popmusikk. Det er kanskje ikke alltid like originalt og banebrytende musikk Sexsmith med band leverer på Blue Boy, men det er alltid vakkert og malerisk. Foolproof er en døsende sang om knuste hjerter og idiotsikkerheten man beskytter seg med mot disse vonde timene. Det hele er sparsomt instrumentert med piano (som Ron her spiller for første gang på et album) og en illustrerende saksofon. Nydelig.

Blue Boy er en vakker plate med røtter i flere jordsmonn i amerikansk musikk som gror opp i, og ut av, Ron Sexsmiths talent. Han griper landeveiens country, sørstatenes jazz og blues og mikser det i hop med storbyens rock. Den retten han dermed serverer, blir en rikt smakende, og litt overraskende, tradisjonell middag. Mektig og hverdagslig på en og samme tid. Velbekomme!

Om skribenten

kommentarer