Scroll To Top

Rock Action – Hva er sterkest av sverdet og pennen?

Plater 20. mai 2001
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Siden denne plata kom ut i ’97, har det vært langt fra stille fra disse guttene. De har siden velsignet oss med både EPer og langspillere. Det forrige studioalbumet Come On Die Young fikk også strålende kritikker av pressen. Men med helt andre argumenter enn hva som var tilfellet for forgjengeren, da de her valgte å tone ned støyen til fordel for et mørkere og tettere lydlandskap.

Når de nå kommer med sin tredje ‘ordentlige’ langspiller (hvis man ikke regner med singelsamlingen Ten Rapid), er nok forventningene til bandet skyhøye. Men, som Motorpsycho har for vane å gjøre, rekker bare Mogwai tunge til verden og gjør sin helt egen greie. Igjen! Rock Action er en plate tar noe av det beste med fra sine forgjengere. Plata beholder energien fra debuten og de rolige partiene har blitt enda bedre siden sist. Faktisk mye bedre!

Om David Friedmanns involvering i bandets kreative prosess har noe med dette å gjøre er usikkert. Men alt tyder på at hans økende ansvar i produksjonen har vært en viktig del av prosessen. Det å gjøre bandet noe mer ’tilgjengelige’ for et bredere publikum er en vel bestått prøve, uten at bandet deremed har mistet sitt avantgardistiske særpreg.

Når plata klokker inn på litt over 38 minutter denne gangen, er det med en kvalitetssikring som er veldig gledelig. Det finnes ikke et svakt punkt på plata. På Rock Action virker det derimot som om de prøver å dokumentere noe av deres kvaliteter som scenekunstnere. Albumet har blitt Mogwais klart beste til dags dato, da det fremstår som mer utadvendt enn de tidligere utgivelsene.

På samme tid har de klart å beholde noe av den skremmende støyen som gjorde bandet så bergtagende for folket første gangen de dukket opp i platehyllene. Man har også valgt å inkludere en del lydsnutter som, hvis de hadde stått alene, ikke hadde bidratt særlig til bandets output. Men, satt inn i den sammenhengen Rock Action tross alet er, fyller dette i stedet ut helheten som befinner seg bakenfor omslaget.

En av de første gangene plata ble spilt i sin fulle lengde var på en rusletur undertegnede hadde på vei hjem til en kamerat. De ellers så triste gatene i Oslo sentrum ble forvandlet til varmfargede fasader av den dypsindige musikken fra Stuart Braithwaite og kompani. Jeg ble, som jeg ble første gangen jeg så dem fra scenen på So What!, fengslet av den virkelighet som strømmet innover i mitt sinn.

For denne anmelderen er det den nesten ti minutter lange 2 Rights Make 1 Wrong som er selve kronen på et allerede ganske grandiost verk. Den er helt på høyde med deres monstersymfoni Mogwai Fear Satan; bare vakrere. Her gjør Mogwai det som få, om noen, band klarer gjøre dem like bra. Fra et puslete gitarriff og beat, bygges låten opp med en allestedsværende lydvegg. Ved hjelp av både strykere og horn, får dette nærmest bokstavelig talt, lytteren til å miste pusten.

Halvveis ut i låta rettes kursen tilbake til roligere farvann, og demper både volum og intensitet for et mer trist bilde. Det er i denne nye dynamikken, i det stille, arbeidet til Mogwai finner den største endringen i bandets musikk. De stille partiene er ikke lenger kun fyllstoff, men står i stedet fram som intrikate symfonier som bygger opp under de forløsende støyveggene som vi kjenner fra bandets backkatalog. 2 Rights Make 1 Wrong bygger seg videre ned med samlinger, statiske støyeffekter, tangenter og banjo for tiil slutt å tone ut med en messende, nynnende koring fra bandet.

Rock Action er i sannhet en plate som må høres fra start til slutt. Helst i mørket med hodetelefonene på full vreng. I en sjanger som til tider kan være farlig navlebeskuende, har Mogwai klart å vende blikket utover og samtidig tatt med seg ‘melodien’. I sannhet en av årets aller, aller beste plater. Take Me Somewhere Nice? Trengs ikke; jeg er allerede fremme.

Om skribenten

kommentarer