Scroll To Top

Sweet Alibi – Unødvendig dusinvare

Plater 8. juni 2001
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Dette er mainstream poprock med en kvinnelig vokalist, som både er sjarmerende og som synger pent, og med mannlige musikanter som både kan spille og skrive låter som er skreddersydd for radio. Men man har liksom hørt det hele før. Åpningssporet (og tittellåten) minner mistenkelig på Tom Pettys Last Dance With Mary Jane – trommesporet er sågar helt identisk (at Petty stjal dette fra Neil Young er en annen sak). Innen popmusikken er det helt legitimt å stjele, men det blir ikke nødvendigvis god musikk av det. Nåhar likevel ikke Charlie’s Magazine så mye å skamme seg over. Det låter pent og gitaristen bruker hvert eneste knep som er nevnt i den berømte læreboken «Kunsten å lage popmusikk til bruk for radio». Til og med det obligatoriske hammondorgelet er med her. Problemet er bare det at det går rett inn i øret uten at det forblir der. Ikke for en stakket stund engang, er jeg redd.

Poprocken til svenskene mangler i så måte evnen til å feste seg hos lytteren. Charlie’s Magazine kunne med fordel ellers ha brukt noe mer tid på tekstene sine, for jevnt over må det sies at de er av det klisjefylte slaget. Og de obligatoriske balladene vil neppe gi mange lyttere gåsehud. I så fall er det av helt andre grunner.

Innimellom det jevne og til tider patetiske, klarer Charlie’s Magazine (nesten) å heve seg opp til et nivå det er mulig å leve med. På låter som nevnteSweet Alibi og Mind Turns Blue finnes det likevel antydning til håp. Men to av elleve spor gjør nok ingen sommer, som det heter. Konklusjonen må derfor bli at Sweet Alibi ikke står tilbake som en utpreget god plate, selv om dette langt fra er en dårlig utgivelse.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer