Scroll To Top

Clock Wthout Hands – Velkommen tilbake

Plater 14. august 2001
Karakter

For her kommer låtene som perler på en snor (for å bruke en slitt klisje). Med sin klokkeklare og smått barnslige stemme i kombinasjon sitt faste orkester, The Blue Moon Orchestra, som stødige musikalske hjelpere fungerer formelen etter boken.

I motsetning til forgjengeren (ta gjerne med Flyer fra 1994 også), har Nanci Griffith denne gangen skrevet et knippe låter som er like interessante tekstmessig såvel som musikalsk. Tekstene er troverdige og velskrevne, enten det dreier seg om kjærligheten eller Vietnamkrigen, og musikken, som synes å være ferdigskrevet, er en smule tøffere arrangert enn sist.

Clock Without Hands har gjort plass til fjorten gode melodier. Hovedsaklig er disse skrevet av artisten selv, men det er også gjort plass til låter av Paul Carrack (Where Would I Be som attpåtil har hitpotensiale) og to låter av den ‘glemte’ artisten John Stewart. Den som skiller seg tydeligst ut av disse er Lost Him In The Sun som i Griffiths versjon rocker som bare det. I tillegg gjør hun en versjon av In The Wee Small Hours som er mest kjent med Frank Sinatra. Ol’ Blue Eyes er det definitivt ikke, men Nanci har ingenting å skamme seg over.

Produksjonen har Ray Kennedy tatt seg av og gjort Clock Without Hands til Nanci Griffiths mest rocka plate til nå. Noe som i grunnen kler henne godt (Kennedy er den ene halvdelen av produksjonsteamet Twangtrust, hvor den andre delen er synonymt med Steve Earle, red.anm.).

Så snart du har lest denne anmeldelsen er det bare å ta beina fatt til nærmeste platebutikk og be om den siste til Nanci Griffith, løpe like fort hjem og plassere albumet i CD-spilleren. Der kan jeg garantere at den forblir lenge.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer