Take It – Fin, men nøytral souldebut
Soulmusikken av i dag synes stort sett å gå inn i det som kan se ut til å bli et langvarig (og seriøst?) forhold til r’n’b. Etterhvert er det sistnevnte som ser ut til å bli den dominerende parten i forholdet. Ihvertfall den soulmusikken som får rotasjon på norsk radio har så sterke undertoner av r’n’b at det tidvis er vanskelig å si hva som er hva.
Der kommer Cooly’s Hot-Box inn med Take It og leverer en soulplate av det mer klassiske slaget. Ikke så det låter anakronistisk, for dette er definitivt barn av vår tid: Et som kanskje bare er mer tro mot sine røtter. For det er tydelig at de i likhet med Hil St. Soul har sugd næringen fra røttene, som ligger godt spredt i det klassiske soullandskapet.
Musikken hopper fra det funky bassdrevne, til det lette a cappelasvevende på bare to låter. Så det er tydelig at gruppas medlemmer har hentet sin inspirasjon fra forskjellige deler fra soulhistorien. Og godt er det, men dessverre likevel ikke helt nok. For selv om resultatet til tider framstår som riktig så fint, er det kanskje nettopp denne finheten som også blir platas største problem. Det er umulig å avvise noen av låtene som direkte dårlige, alt er liksom fint, men det er også mangel på typen låter som fenger mer enn på et overfladisk plan.
Bakgrunnsmusikk-faktoren blir litt høy gjennom platens totalt 65 minutters spilletid. Selv om Take It varierer i stil, dukker aldri de virkelig store overraskelsene som man kanskje hadde håpet på opp. Og slikt trekker dessverre ned noe av helhetsinntrykket. Musikken kalles tross alt soul fordi det i utgangspunktet stammer fra sjelen. Og musikk derfra bør helst også treffe i sjelen, og ikke bare bli liggende som en lav summing i øregangen. Men kanskje albumet bare trenger noe mer tid, for fint er det dog.
