John Wayne EP + Reisen Til Amerika – En tur inn i en ny Thomas
Siden Thomas Dybdahl slapp vinylversjonen av John Wayne EP, har han lagt på noen nye spor: Big Boy og Love’s Lost (How I Got To B#), som ble utgitt som en egen radiosingel tidligere i år. Og ikke nok med det. For de av våre lesere som er tidlig ute kan man sikre seg en av de 500 utgivelsene som inkluderer hans instrumentale soundtrack til en film som aldri vil bli laget (Reisen Til Amerika).
De tre første sporene har riktignok vært omtalt i i disse spaltene før, men noen ting kan ikke sies for ofte; John Wayne er en fin perle av en låt som stryker av gårde i god tråd med helter som Beck og Neil Young – kanskje også med noe av låtstrukturen til BigBang. Men, det er ikke kun tittellåta som skinner her, for også resten av EP-ens første del viser at norsk «heartlandsrock» er i ferd med å virkelig oppnå internasjonal standard (Midnight Choir, St. Thomas og Home Groan som noen av eksemplene). Hør bare på den lettbente introen fra orgelet på Frank som fører inn i et skranglete poprefreng eller måten Dybdahl legger stemmen opp mot piano og band og maler frem Drinking Man i finfin stil.
De to nye bidragene, hvis man ikke regner med platas instrumentale del, følger i sporene av John Wayne og Big Boy. Det åpner med en intro Yo La Tengo kunne laget hvis de hadde bodd i Texas, men som istedet fortsetter i Dybdahls eget tempo.
Love’s Lost (How I Got To B#) er hakket mer uptempo enn mye av mannens andre inntrykk, og viser at han ikke kun trenger å spille på tristessen i strengene. I dét refrenget slår inn, knytter Dybdahl det opp mot et fint riff som strekker låta opp mot stjernene. En perle av en låt!
Den instrumentale delen av platen er som nevnt egentlig ment som et lydspor til en film som aldri vil bli noe av, men som heller står som musikken til Thomas Dybdahls liv på Bjølsen sist vinter. Det hele er skakt og skjørt, og her manes bilder av tung snø som faller i opplyste nattesgater i storbyen frem mens jeg tar meg i å like visjonen hans.
Dessverre låter ikke alt like gjennomtenkt som materialet på John Wayne EP, og interessen daler etterhvert. Hvorfor dette skjer skal være usagt, men det kan ha sammenheng med at når dette skrives er det fremdeles midt på lyse dagen mens solen varmer et høstklart Oslo. Jeg kan se for meg at Reisen Til Amerika nok vil låte noe bedre tilpasset i vinduskarm med en kopp te i hendene og med snø dalende fredelig ned i allerede snøhvite gater og parker.
Thomas Dybdahl er fremdeles «bare» den nye gutten i den norske rock-klassen, men med låter som John Wayne har han bevist at han hører med i den tøffe gjengen i skolegården; de som våger å mene noe eget. Med John Wayne EP / Reisen Til Amerika står ihvertfall denne karen nå enda stødigere enn før: Det skal med andre ord bli enda mer spennende å følge Stavangermusikeren videre.
