Scroll To Top

June And Novas – Søtt og surt på samme tid

Plater 20. oktober 2001
Artister: Sjangre:
Karakter

Platas første spor låter riktig så forlokkende; I’m Insane But So Are You er en fengende rocker i beste radiostil, og burde ha muligheten til å svinge seg på eteren. Og det er den ikke alene på June And Novas, for det formelig bugner av bra låter på denne skiven. Tittelsporet følger for eksempel opp noe av det som loves lytteren; gode melodier. Bandet kaller videre opp assosiasjoner til både tradisjonell låtskriving og elektroniske lydlandskaper. Undertegnede synes bandet posisjonerer seg som en mer hardtslående versjon av britiske Dubstar, men også uten å ta for mye etter dem.

Mye på June And Novas er altså bra. Men jeg må på samme tid innrømme at albumet ikke klarer røre ved meg på noen nevneverdig måte. Jeg nynner med, og nikker på hodet i det plata farer fremover, men den tar seg sjelden tid til å stoppe opp og slå av en prat. Det virker på en måte som det blir litt for mye å gape over for duoen. Moonbabies vil liksom gjøre alt på en gang! Paradoksalt nok er det de mer eksperimentelle partiene som roter det litt til for dem. Det fører til at det blir litt lite sammenheng mellom de ellers fine melodiene og den svevende elektronikken som ligger bak låtene. Dessuten blir noe av den mer eksperimentelle delen av bandets output noe abstrakt, og jeg synes ikke de lykkes på samme måte som et band som eksempelvis norske Supersilent trakterer formatet; som den viktige dynamikken som bør eksistere i slik musikk.

Det som er problemet er at når Moonbabies først låter bra, er de på kanten til å gjøre noe virkelig bra. Have You Ever Said Goodbye? er for eksempel en låt som kunne vært noe Bob Mould kunne ha skrevet (det samme gjelder for We’re Layabouts som kunne passet til hans sideprosjekt Sugar). Det i seg selv er kanskje ikke et kompliment, men viser ihvertfall at svenskene har talent for å levere gode låter. Og dersom de hadde strukturert låtene til mer rendyrkede poplåter, hadde totalkarakteren også gjerne havnet på et høyere nivå.

For å oppsummere, kan man si at Moonbabies er en duo som har et klart potensiale. Men denne gangen rykker de ikke frem slik det kanskje ha burde ha gjort. Dette skyldes nok en noe ustrukturert utgivelse som tar i seg det meste, men ikke nødvendigvis alltid det beste. Hvis de to drar veksler på en allerede teknisk god utførelse, samt sin stødige låtskriving, tror jeg det kan komme en interessant oppfølger fra disse svenskene.

Om skribenten

kommentarer