Scroll To Top

There’s Only Now – Jevn, men uspennende oppfølger

Plater 23. oktober 2001
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Eskobar et et band som opererer i et terreng det i utgangspunktet kan være vanskelig å markere seg i. Skal man klare det, må man være i besittelse av identitet og origialitet som beveger seg utover det ordinære. Låtene på dette albumet er i stor grad plasserte i velkjent og melodiøs poptradisjon. Med lett gjenkjennelige refrenger, pakket inn fengende arrangementer, låter Eskobar som et typisk svensk band. De høres kanskje mer enn noe ut som seg selv, men samtidig blir det stadig klarere at det etterhvert finnes mengder med, særlig svenske, artister som opererer (og konkurrerer) innenfor samme segment. Kent, The Motorhomes og Andreas Johnson er bare noen av navnene de vil slite med å klare å passere i kampen for massenes oppmerksomhet.

For å overgå disse føler jeg at Eskobar i denne omgang mangler litt av det som skal til for å klare å stikke seg helt fram. Låtene er i utgangspunktet kanskje gode nok, men de mangler jevnt over særpreg. Det høres i utgangspunktet profesjonelt og forsåvidt interessant nok ut. Men det skjer liksom omtrent ingen utvikling i musikken som tre svenskene serverer på There’s Only Now. Det hele bare flyter avgårde, tilsynelatende uten målsetting.

Når man så legger til at debutplata inneholdt flere overbevisende låter, føles dette albumet mer som en svak skygge av det enn som en forventet, og nødvendig, kreativ videreutvikling. Selv om det så absolutt er noe med nevnte Into Space og et par andre spor (som Someone New som er en duett med Heather Nova), mangler likevel There’s Only Now i all hovedsak umiddelbare og sterke spor av sorten A Good Day For Dying, som var forgjengerens store hit. Dessuten har jeg en sterk følelse av at Eskobar kanskje hadde hatt godt av å ha ventet litt før de allerede nå kjører på med oppfølger til fjorårets vellykkede debut.

Eskobar har i sitt andre forsøk levert en helt grei, og langtfra usmakelig, plate i form av dette albumet. Men heller ikke noe mer! Det hjelper ikke så veldig mye at låtutvalget er på det jevne, når høydepunktene så og si er fullstendig fraværende. Låtene blir altfor like hverandre, noe som fører til at man halvveis ut i plata mister interessen. There’s Only Now er verken spesielt god eller spesielt dårlig, men står tilbake som et likegyldig produkt som havner i skyggen av den betraktelig sterkere forgjengeren. Dessverre, for Eskobar er et band som hadde fortjent bedre. Forhåpentligvis kommer trioen sterkere tilbake neste gang. Hvis de klarer å vente så lenge da…?

Om skribenten

kommentarer