Scroll To Top

We Love Life – Født på ny?

Plater 24. oktober 2001
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Jarvis Cocker og hans kumpaner har forlengst videreutviklet seg fra det etterhvert så forhatte britpop-stemplet, noe det allerede kom tydelige signaler på i forbindelse med utgivelsen av forgjengeren i 1998. Denne gangen føles det nærmest som om Pulp er født på ny, da de høres ut som et fullstendig annet band. At Cocker er en fyr med sterke meninger er ingen godt bevart hemmelighet (hvem husker ikke hans fysiske protestangrep mot Michael Jackson under Brit Awards for noen år tilbake?). I platesammenheng har ikke Cocker & co. alltid vært like tydelige i sin fremtoning. På We Love Life prøver de å gjøre noe med den saken. Ihvertfall rent tekst- og konseptmessig. Pulp høres ut som alt annet enn Pulp, og tråkker i vei i opptrådte såvel som gjengrodde stier. Den tilsynelatende litt anonyme førstesingelen The Trees / Sunrise, som ble sluppet i forkant av albumet, antydet at gruppen ville gå nye veier på dette albumet. Og selv om mange mente at singelen mangler det tydelige hitpotensialet, er ikke det ensbetydende med at formelen ikke fungerer. Det er bare noe uvant i Pulp-sammenheng, for både The Trees og Sunrise er begge ganske så ålreite låter dersom man fjerner dem fra omgivelsene. Og selv om tittelen We Love Life, med den selvdefinerte og uoffisielle undertittelen The Only Way Is Down, antyder at dette burde være en svært så positiv plate, er ikke det musikalske alltid like lystig og lett i formen.

Men som kjent understrekes ofte regler av unntak. Så også i Pulps tilfelle på We Love Life. The Birds In The Garden er det mest åpenbare eksemplet på det her; en svulstig og svevende popballade pakket inn i et flytende og romantisk arrangement, slik en artist som BabyBird gjerne ville ha gjort det. Andre steder føles slektskapet til Pink Floyd nært (som i Weeds II (The Origin Of Species), mens Pulp like godt satser på funky gitarriff á la INXS i et spor som The Night That Minnie Timperley Died. Samtidig har Sheffieldbandet fjernet seg noe fra det mer Bowieske lydbildet som har preget flere av gruppas tidligere utgivelser. Man skal heller ikke glemme at Pulp er et typisk band fra ironigenerasjonen, noe som også går igjen som en rød tråd gjennom flere av platas spor.

Pulp anno 2001 virker sultne, nærmest som band som befinner seg i startfasen av karrieren som sakte men sikkert har som intensjon å legge kritikere og nysgjerrige og kresne platekjøpere for sine føtter. Men de gjør det ikke nødvendigvis så veldig enkelt for seg selv, da gruppen har stått bak en rekke flere innlysende hitlåter tidligere i karrieren. Mens mange utgivelser fra backkatalogen har vært av den mer umiddelbare sorten, er We Love Life et album som det tar noe mer tid å sette seg inn i. Helhetsinntrykket vokser sakte og sørger til slutt for at plata ender opp som et forholdsvis sterkt album. Men med en mann som Scott Walker i produsentstolen (forøvrig hans første produsentjobb for andre), virker det hele dessuten målrettet og konsentrert, til tross for at enkelte sannsynligvis vil mene at Pulp har gått seg ville i ukjent terreng. Men de som gir We Love Life en fair sjanse, vil etterhvert innse at de også får lønn for strevet.

Om skribenten

kommentarer