Scroll To Top

Sakuteiki – En hage av vakre trompeter

Plater 29. oktober 2001
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Sakuteiki har det samme visuelle uttrykket som alle de andre utgivelsene fra Rune Grammofon og med en sikker strek har Kim Hiorthøy nok en gang klart å gi musikken et nydelig fjes. Det hvite omslaget gir lytteren en pekepinn på den stillhet i toner som fyller rillene på plata, men ingen kan vel være forberedt på hvilken størrelse denne stillheten innehar.

Platen har fått sin form etter en av verdens eldste avhandlinger om hageplanlegging(!). Og man finner mye av denne filosofiske roen fra zen-hagene igjen i de femten sporene på Sakuteiki. Særlig gjelder dette lydbildet som Arve Henriksen her maner frem. Han er visstnok inspirert av klangen i den japanske Shakuhachi-fløyten, og dette kan høres. Lytt bare til førstesporet Sanmon – Main Entrance: Her hører man nesten ikke at det er en trompet, i stedet kan man se for seg tåken og et grønnkledt, mytisk landskap.

Og det er i Henriksens såre instrumentering man finner platens essens og kilden til disse lydbildene. Måten han tråkker liv i et orgel og gir det en egen stemme på Inside Tea-House, den nesten lydløse blåserpustingen i Breathing og den frelsende stillheten mellom tonene på samtlige av platens spor. Mye av denne nydelige følelsen man får av dette verket må også kunne krediteres produsent Helge Sten, en mann som i en årrekke har vært en av landets definitivt mest spennende musikere og manipulatører av lydbilder. Denne gangen har han holdt seg bak lydbordet og lagt alt til rette for Henriksen.

Som undertegnede har nevnt i disse spaltene en rekke ganger tidligere; det er særdeles vanskelig å legge utgivelsene fra Rune Grammofon på vekta slik som man kan gjøre med andre plater. Grunnen til dette er nok den fordomsfrihet selskapet legger til grunn for den musikk de føler er verdig for utgivelse. Dette er musikk som våger å ta sjanser, ikke bare ved å utgi låter som ikke passer for radio og video, men som tør å sette jazzen i nytt lys og blåse i hva den jevne tradisjonalist måtte mene.

De sporene man finner på Sakuteiki er av en sådan art at man hele tiden møter utfordringer; ting man må heve øyenbrynene av og gispe av nesegrus beundring. Dette er neppe en plate for alle og enhver, og mange vil nok avfeie dette albumet med påstander om at dette blir for rart. Men jeg er likevel overbevist om at dette er den første virkelige milepælen i Arve Henriksens allerede langstrukne diskografi. Det er med glede jeg ruller Sakuteiki helt opp til den øverste stjernen på himmelen og jeg ser frem til å følge denne mannen videre på ferden. Det kommer garantert til å bli spennende!

Om skribenten

kommentarer