Scroll To Top

Duck-Rabbit – Lyden av hakkende storby

Plater 14. november 2001
Artister: Sjangre:
Karakter

Noe av det merkeligste med Rune Grammofon og den solide stallen av kunstnere selskapet har knyttet til seg, er den særpregede identiteten samtlige av utgivelsene deres innehar. Selv om samtlige av platene jeg har hørt fra dette selskapet har sitt totalt eget uttrykk, har de også en slags felles identitet. Man kan høre hvem som har utgitt den siste platen til Arve Henriksen eller Tore Elgarøy. Disse lydlandskapene er noe av det som trekker undertegnede til disse platene gang etter gang.

Alog består av to menn, Espen Sommer Eide og Dag-Are Haugan. Med tablas, trompeter og samples med mer, griper de tak i den verden de opplever rett utenfor vinduet og manipulerer inntrykkene inn i et lydspor som kanskje kan beskrive noe av følelsen man kan få av å leve i en storby. Med denne platen prøver de å forandre form i en kontinuerlig prosess, og har hatt som mål å skape musikk frisatt fra enhver kategorisk sammenstilling.

Duck-Rabbit har blitt en nydelig plate med finfin lyd. Og massevis av fantasi! Men den klarer likevel ikke gripe tak i de samme hjertetrådene som flere av de andre musikerne i stallen til Rune Grammofon. Musikken blir på en måte for avantgarde for sitt eget beste; det skapes en distanse mellom lytter og musiker som ikke er til stede på for eksempel utgivelsene til Supersilent eller Archetti & Wiget. Noe av den sjelevarmen som preger selskapets utgivelser til rota, er noe redusert på denne plata.

Men med det menes ikke det at dette er et svakt album. For det er det ingen ting som tyder på. Duck-Rabbit lever sitt eget liv og er et underlig knippe snutter som godt nok beskriver lyden av syngende trikkelinjer og bremsespor fra raske drosjer. Som med de fleste utgivelsene som har kommet fra samme hold tidligere, kan man også her godt høre lyden av storbyen – og ikke fra skogen. Og det jeg hører her virker betryggende: Man drar kjensel på hverdagen og dens lyder.

Duck-Rabbit speiler et vågalt plateselskap som aldri kan trå helt feil (de har ikke klart det enda i hvert fall), men som denne gangen kanskje likevel beveger seg litt utenfor malen. Det hele blir litt fjernt for denne anmelderen, og platen griper ikke like hardt som enkelte av deres kolleger har gjort tidligere.

Om skribenten

kommentarer