Scroll To Top

Into The Shimmering – Opp og ned med Vibeke

Plater 14. november 2001
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Og det sier fryktelig mye om norsk musikkliv, at man hele tiden fokuserer på at man på et eller annet vis er nede, i stedet for å tenke og si at man er oppe og skal fortsette oppover. Det er lengre å gå fra bunnen til toppen, enn fra langt oppe til toppen. Vibeke Saugestad har aldri fortjent å bli kalt norsk rocks redningskvinne, for det er ingenting å redde og det må være et helvete å få et sånt press på seg. Skjønner godt at hun har ventet såpass lenge med denne plata, og det er godt å registrere at hun leverer sakene akkurat sånn passe med den pure pop-plata debuten har blitt.

For stakkars Vibeke om hun igjen hadde fått den samme kritikerrosen hun fikk med Weld og igjen ble utropt til… ja; Superwoman. Into The Shimmering har blitt anklaget for å være for glatt eller for uinteressant, noe som er forståelig, men ikke nødvendigvis korrekt. Ved hjelp av svenske Brainpool har unge frøken Saugestad stablet sammen et popalbum med referanser til både 60- og 80-tallspop, der melodiene og romantikken har fått stå først i køen når albumet ble laget. Michael Ilbert har kanskje ikke gjort en spesielt spennende produksjon, men har kledd låtene i en musikalsk drakt som for all del ikke er upassende på noen måte. Pent og pyntelig er det. Og hvorfor ikke? Denne plata gir seg ikke ut for å være noe mer enn hva den er: Lettforståelig pop, bygget på vokalharmonier, bløte gitarer og Saugestads dypvarme stemme. Det er faktisk lenge mellom hver gang det produseres såpass reinspikka popplater her til lands. Noe som er synd.

Fordi Saugestad, til tross for sin unge alder, hører til den forrige generasjonen rockmusikere, høres dette likevel unektelig svært norsk ut. Og det selv med et svensk backingband! Om det er negativt eller ikke, det får du vurdere selv.

Plata inneholder noen virkelige perler i form av låter som 17 Hours, Afternoon Encounter, The Changing Hour og til dels Why I Smile. Men albumet faller dessverre også på at resten av låtene i seg selv aldri blir interessante nok. At noen låter virker uinspirerte er noe merkelig, for de nevnte låtene er vitale og fulle av liv og spilleglede og antyder en artist som har mye å fare med. For Vibeke Saugestad er i sitt ess når hun vrenger sjela si i The Changing Hour eller synger for åpne vinduer i 17 Hours.

Fasiten er ei plate med flere fine poplåter, men som taper på at helheten ikke holdes godt nok oppe av antallet gode låter. Det blir førti minutter med berg- og dalbanekjøring, i stedet for førti minutter med ren Formel 1. Men Vibeke Saugestad fortjener sin plass som en solid del av norsk rock og vil forhåpentligvis ennå lenge pirre øregangene på den platekjøpende hop av befolkningen

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer