Riot 1-2-3 – En aperitiff med afterburner
Silver er enda et band som er med på å vise at unge, norske musikere gir blanke i tradisjoner, og velger heller å gjøre sin egen greie. Eller gjør de det? Svaret er både ja og nei. Bandet klarer å framstå som et av de mest stolte rockbandene som har dukket opp her til lands den siste tiden, og særlig med tanke på deres unge alder (snittalderen er 21 år, red.anm.), er dette noe som sannsynligvis vil bli enda bedre med årene som kommer. Det er klart Silver har funnet fram tilen greie de tror på, og som de også kan stå for musikalsk såvel som visuelt. Men denne typen rock er ikke akkurat det som det er minst av i Norden for tiden. Med legender som Turboneger og Hellacopters bak rattet, har pøbelrocken nærmest blitt tatt til klisjeenes ende, og tilbake igjen. Dermed blir det kvaliteten på låtene som blir den avgjørende faktor for Silvers første offisielle utgivelse, EP-en Riot 1-2-3.
Og det åpner riktig så bra. Riot 1-2-3 er en virkelig fet rocker med molotovcocktails i grepet som legger en snerrende vokal i trynet på lytteren, mens bandet farer inn og ut av lydveggene som de bygger opp i et sekund og river ned det neste. Sammen med det tilbakelente og boogierockende tredjesporet Ecstatic E har gruppen tryllet frem to av årets definitivt kuleste rocklåter som setter humør og undergrunn i fokus, framfor politisk korrekthet. Det er nemlig på de låtene hvor de tør å legge seg litt bakpå deres talenter kommer best frem: Der hvor riffene får litt luft og ligger og vaker et sted mellom Sex Pistols og Rolling Stones.
Men uheldigvis er ikke alt som glimrer gull. På Disco Deadline ligner de mest på et noe tamt At The Drive-In, og faller mellom to stoler med en låt som havner i skyggen av sporet foran. Dette forblir heldigvis det eneste svake sporet på denne EP-en, da de klarer å skyve seg tilbake i form av noen fine rockere i No Satisfaction, Hypocrisy Hangover og Roxect. Men selv om disse tre siste låtene er av det raske slaget, har igen av dem det samme klassikerstemplet som kan sies om de to ovennevnte sporene. Men låtskrivingen kan man alltids rette på etterhvert, så toget har på ingen måte gått fra Silver.
Riot 1-2-3 har videre et deilig lydbilde som legger et godt grunnlag for bandets uttrykk. Dette blir særlig synlig i det drivende soundet på Ecstatic E, et spor som raskt kunne blitt for baktung og kjedelig platt. Men takket være Knut Schreiners grønne fingre ved miksebordet har det i stedet blitt en potent låt av de store festdimensjoner.
Silver låter for bra, og er sannsynligvis for mye i vinden til at Riot 1-2-3 ikke følges opp på et akseptabelt vis. Med noen vridninger i låtsnekringen kan dette unge bandet raskt bli en sterk rival til mer verdensvante band innen pøbelrocken.
