The Bandit Lab – Kreative banditter imponerer igjen
The Bandit Lab er ifølge Sister Sonny selv egentlig et dobbeltalbum. Ihvertfall slik formatet skulle tolkes i vinylens tidsalder. De over sytti minuttene med musikk fordelt på sytten spor er innspilt i Bergen, Austin, Texas og på en bondegård(!) utenfor København. Så det er på mange måter snakk om et vågalt prosjekt. Spesielt med tanke på at det kreative nivået skal opprettholdes hos lytteren helt til plata tar slutt, er det desto mer imponerende å registrere at bandet kommer fra jobben med æren såvel som verdigheten i god behold. For til tross for den lange spilletiden er albumet på samme tid så og si ribbet for dødpunkter.
Pedros snodige, og ikke alltid like lettforståelige, tekster leder an som en slags rød tråd gjennom hele albumet. Med låttitler som Rumba Parumba, Sonnyology, Superpurple og Schlafen Zie? er det også tydelig at Pedro liker å leke seg med ord også i Sister Sonny-sammenheng (han er også forfatter, red.anm.). Det ferdige resultatet virker videre målrettet og nøyere planlagt enn hva som har vært tilfellet gjennom gruppas tidligere utgivelser. Låtenes konstruksjon, sammen med det rent arrangementsmessige, bidrar ytterligere til at totalinntrykket av albumet forsterkes. Det varierte låtutvaget skaper også flere kontraster underveis som bidrar til at interessen vedlikeholdes hele veien fra start til mål.
Det hele åpner forholdsvis rolig og avbalansert gjennom platas fire første spor. Deretter styrer søstrene seg rytmisk vis gjennom den lekne og snertne Stupid And The Silver Fox. Inntil vi kommer så langt har Sister Sonny vært innom flere musikalske territorier som teknisk sett kanskje kan vurderes som en kombinasjon av materialet som var å finne deres to foregående album (Lovesongs fra 1998 og While Others Dance, Sister Sonny som kom i fjor) – som hver for seg forøvrig var ganske så forskjellige i stil såvel som i innhold. Bandet trekker så lytteren videre med på sin musikalske ferd gjennom sirkuskabaret (Neon Party), til bortimot perfekt molderne indiepop i form av radiogjengangeren Leonard In A Drag. Her oppleves gruppen som mer umiddelbare enn hva publikum er vant til fra den kanten. En låt som generelt sett også bør ha stort hitpotensiale. Svært lekkert er det ihvertfall.
Men det stanser på ingen måte der! Sister Sonny viser også gjennom resten av albumet at de har uvanlig mange strenger å spille på. Noe som i og for seg ikke er nytt fra den fronten, men likevel imponerende med tanke på at hele plata synes å være konstruert for det gjerne litt vanskelige konseptformatet. For her har gruppen utvilsomt samlet seg rundt et knippe låter som alle står svært godt i forhold til hverandre og som utfyller hverandre på utsøkt vis. Det blir aldri kjedelig, men derimot mer og mer interessant for hver gang plata spilles. Noe som etter flere runder i spilleren også oppdages i siste halvdel av platen, som i første omgang gjerne kan virke noe vanskeligere å få et like godt tak på.
The Bandit Lab er altså et album som inneholder mange ‘fine sanger’ (som gruppens medlemmer selv ville ha sagt det), og de har all grunn til å være stolte av det endelige resultatet. Når man så kan tilføye at det arrangementsmessige i kombinasjon med den profesjonelle produksjonen funksjonelt sett er like attraktiv som låtene, er det bare er å gi seg ende over. Sister Sonny har laget sitt mest solide album til nå, og bør med denne utgivelsen ha utvidet mulighetene til å kunne nå ut til et større publikum enn hva de hittil har klart. Det har både de og platekjøerne fortjent, enten de karakteriserer seg som banditter eller ei…
