Scroll To Top

The Joy Of Sing-Sing – Britisk pop med noko attåt

Plater 17. november 2001
Artister: Sjangre:
Karakter

Flere av de siste britiske gruppene har en slags distanse og anonymitet i et ellers utpreget perfekt lydbilde. Band som tidligere nevnte Travis og Coldplay tråkker i de sporene Radiohead meislet ut med OK Computer. Det låter rett og slett litt uspennende. Sing-Sing prøver kanskje litt hardere, men følelsen av at dette fremdeles står litt på stedet hvil plassert et sted mellom de mer tilgjengelige melodiene til Björk og sødmen til Dubstar.

Likevel har Sing-Sing funnet frem til en formel som ikke er altfor befolket av kopister. The Joy Of Sing-Sing låter til tider som et band som har har funnet fram til et noenlunde eget sound. Med Emma Anderson (tidligere i Lush) bak rattet, er meloditeften godt forankret i den britiske meloditradisjonen. Og ved å krydre den mer tradisjonelle låtskriverkunsten med et elektronisk teppe, makter de å dra frem noe de senere kan dra god nytte av. Far Way From Love er eksempelvis et fint spor inspirert av sekstitallet som klarer å kapsle inn bandets sans for britisk pop, fransk tristesse og mer moderne trip hop.

Den største ulempen er at Sing-Sing til tider blir litt distanserte. Jeg er usikker på om dette kan skyldes det fulle lydbildet, eller den typiske distansen mange britisk aktører alltid har ført med seg. Det blir til tider litt for mye plastikk og litt for lite essens. De klarer verken å trekke frem det samme organiske uttrykket i elektronikken som eksempelvis Air gjør på sitt 10.000 Hz Legend eller som Tricky gjorde på sin debut Maxinquaye. The Joy Of Sing-Sing er til tross for dette en helt ålreit plate som sikkert kommer til å finne veien til flere platesamlinger landet over – særlig i kafeer med en noe trendy fasade.

Om skribenten

kommentarer