Scroll To Top

Addicted – Sterkt vanedannende folkpop

Plater 20. november 2001
Karakter

Med sin kombinasjon av pop, folk, country og bluegrass har Home Groan definert sin egen nisje. Denne nisjen har også sørget for at gruppen aldri har nådd ut til de brede massene. Faktisk er det svært mange seriøse musikkelskere som aldri har hørt om det lille bandet som har holdt de store plateselskapene på armlengdes avstand. Til tross for fem sterke album i løpet av drøye fire år, har Home Groan fortsatt med å være en godt bevart hemmelighet for en liten kult med innvidde.

Alt dette kan forandre seg nå. Den norskamerikanske frontfiguren Martin Hagfors har sydd sammen et album som er umiddelbart fengende, uten å være kommersielt.

Det er tre ting som skiller Addicted fra blant annet fjorårets Fish. For det første er produksjonen renere og mer gjennomtenkt, noe som avdekker låtenes særpreg og personlighet. For det andre er Addicted kanskje Home Groans minst rendyrkede album. Denne gangen utforskes de fleste genre innen amerikansk musikk, inkludert rocken. For det tredje har hele bandet i større grad deltatt. Gitarist Bengt Olsson og trommeslager Even Finsrud leverer hver sin låt på Addicted, som de attpåtil synger selv. Dette gir en ekstra dimensjon.

Across, Olssons bidrag, minner om On The Western Skyline, et av de mer oppvakte øyeblikkene til Bruce Hornsby And The Range. Gitaristen mestrer vokaljobben godt, selv om han ikke er av Hagfors’ kaliber. Finsruds låt preges av skurregitarer og feedback, og er heseblesende pop ispedd funk. Svært uvanlig på en Home Groan-plate, og så sjarmerende at vi tilgir en litt hjelpeløs vokaljobb.

Introen til The Woods er en a cappella med religiøse undertoner á la den eldgamle amerikanske folkemelodien Down To The River To Pray. Resten av The Woods er en slags blanding av The Band og Pink Floyd på en gang. Både nærhet og høytid samtidig. Stort.

Et skikkelig trash grass-monster får vi på Put There By You. Hagfors høres både utmattet, lidende, skummel og besatt ut samtidig, i sin beskrivelse av et destruktivt forhold. Her bidrar gamle Rock Bottom på munnspill. Dette er noe av det siste legenden, som var Vidar Busks mentor i USA, rakk å gjøre før han døde i høst.

Linchpin er utpreget country, hvor Hagfors også gjør alt han kan for å høres ut som en ekte kugutt. Hvordan det høres ut? Som en blanding mellom Willie Nelson og Postman Pat. Men det fungerer. På Empty Can tenker vi plutselig på The Who. Kanskje mest på grunn av energisk Keith Moonsk tromming fra Finsrud. Med denne bluesrockeren utforsker Home Groan nok en genre og river ned nok et gjerde.

Master Plan dæljer trommisen på gamle melkekanner, mens Hagfors beveger seg i de dype HGH-sumpene. For de som ikke har fått det med seg, har Hagfors gjort to glimrende plater med Motorpsychos Gebhardt og Lars Håvard Haugen fra Hellbillies, under navnet HGH. Trioen, som ble til en duo da Haugen sluttet, har nærmest perfeksjonert Johnny Appleseed-trash grass med ironisk redneckfaktor.

Det er egentlig en skam å plukke ut en låt fra et slikt knippe med utsøkte låter. Men hvis vi må, velger vi sommersingelen Wrong End Of A Knife. Dette er en herlig sak som skrangler, ruller og rocker opp høstmørket. I en mer rettferdig verden belønnes slikt med A-listing på samtlige radiostasjoner fra Sandefjord til Santa Fe.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer