Scroll To Top

Point – By Cornelius – From Nakameguro To Everywhere – Popengelen Cornelius

Plater 8. januar 2002
Karakter

At det medfølgende presseskrivet viderebringer et sitat som antyder at Cornelius best kan beskrives som en blanding av Beach Boys og Beastie Boys, virker først mer som gjennomtenkt allitterasjon enn gjennomtenkte musikalske referansepunkter. Dette albumet har i hvert fall ikke noe av den grenseløse smerten og den totale troen på den romantiske kjærligheten som klassiske Pet Sounds hadde.

Men så viser det seg at det har noe annet, en blanding av lekenhet og nysgjerrighet, som får en til å føle det noe av det samme båndet til Keigo Oyamada som til mer berømte Brian Wilson. Det er noe genuint med denne musikken som knytter bånd til lytteren.

Cornelius har samarbeidet med Blur og Beck i løpet av de siste årene, og særlig førstnevntes Damon Albarn har nok tatt med atskillige doser japansk inspirasjon til sitt Gorillaz-prosjekt. Dette albumet – innspilt på ett år og en oppfølger til Fantasma fra 1998 – er laget nesten ene og alene av Keigo selv, med kun én lydmann tilstede i hjemmestudioet.

Det som slo denne anmelder etter første gjennomhøring var likhetstrekk med norske Påsans hjemmesnekrede album fra et par år tilbake. Det er ikke bare positivt. Men dette er bedre, mer sammenhengende.

Point kan også muligens klassifiseres under «naiv Radiohead». Dette er nemlig til tider søtt som sukkertøy, på den samme attraktive og barnslige måten som mye annen japansk pop, med en dose naturstemninger på kjøpet. De flotte låtene Smoke og Drop, samt med robotkaraoken på Brazil, er høydepunkter på det hovedsaklig instrumentale albumet.

Spredte vokalharmonier, ofte bare bestående av ett gjentatt ord, fungerer forbausende bra, og man føler aldri at repetisjonen truer med å ødelegge musikkens holdbarhet. Det er også tilstrekkelig variasjon mellom låtene til å unngå det.

Dette er fristende å kalle dette kunst. Pur popkunst. Men selv om Point er mer tilgjengelig enn mye av det andre som treffer retina og øreganger fra kvasi-intellektuelle kunstnerspirer, er dette – som all kunst – likevel noe som slett ikke vil falle i alles smak.

Det gjør ikke noe. Noen vil like dette. Jeg liker det.

Om skribenten

kommentarer