Scroll To Top

Kongen av americana

Intervjuer 14. januar 2002

Det er sent på dagen når Panorama får telefonisk kontakt med Wagner. Han sitter han på kontoret til plateselskapet City Slang i Tyskland. Wagner har reist USA og Europa på kryss og tvers de siste ukene. Nå ser han mest av alt frem til å ha middag med «the fucking manager».

– En av mine fremste styrker er at jeg klarer meg med tre timers søvn i døgnet. Jeg sover dårlig når jeg er på reisefot, forteller 43–åringen.

Siden den spede begynnelsen under navnet Posterchild på midten av åttitallet, har Lambchop gradvis bare blitt større og større. Både når det gjelder bandmedlemmer – i øyeblikket femten – og i antall solgte plater. Wagner insisterer på at han ikke vet hvor mye den forrige platen har solgt på verdensbasis. Faktum er at kritikerroste Nixon var albumet som alle musikkinteresserte med respekt for seg selv måtte ha i forfjor.
– Uansett gjør jeg alltid mitt beste, og forsøker å forbedre meg hver gang jeg jobber med et album, sier Wagner, før han tar det i seg: – Jeg må bare glemme alt det pene som skrives om oss. Jeg har begynt å legge igjen lesebrillene mine hjemme, ler han.

Royal Albert Hall
Kurt Wagner har derfor ikke lest at han og Ryan Adams nå er de nye kongene av amerikansk musikk. Det er det velrenommerte britiske musikkbladet Uncut som hevder dette i sitt siste nummer. – Jeg er ikke kongen av noen ting som helst, protesterer han med mild røst. Han innrømmer likevel at han lar seg smigre av all oppmerksomheten. For tre år siden var Wagner en relativt anonym sjef for et sært musikkollektiv som de færreste hadde hørt om. Om noen dager spiller Lambchop i sagnomsuste Royal Albert Hall.
– Det er best å ikke tenke på det. Jeg kjenner at jeg kommer til å bli skikkelig nervøs, sier han.

Blir ikke rik
Lambchop har lenge vært et godt navn i de alternative musikkmiljøene i Europa, og fremdeles bruker amerikanerne mer tid og energi på konserter og promoturer her enn i hjemlandet.
– Det er slitsomt, men jeg liker det. Jeg elsker å fremføre sangene mine for folk. Jeg kommer nok til å holde på med musikk så lenge jeg lever, sier han. Med fjorten munner å mette på lønningsdagen, innser Wagner at han ikke blir rik med det første.
– I perioder tjener jeg mindre enn jeg gjorde da jeg var håndverker. Det er med musikere som med idrettsutøvere: Noen få tjener ubegripelig mye, mens resten ligger på nivå med mannen i gata når det gjelder størrelsen på lønningsposen, sier han. =»right» hspace=»5″ vspace=»5″ height=»140″ src=»/bilder/L/IsAWoman.jpg»>

Snekker og kunstmaler
Det nye albumet til Lambchop, Is A Woman, er blitt til på baktrappen av Wagners hus i Nashville, Tennessee. Her han sittet og sett på fugler og trær, mens edderkopper og tusenbein har krøpet forbi beina hans.
– Platen har en positiv stemning som overrasker meg. Først trodde jeg at den skulle bli temmelig deprimerende, betror han oss.

Kurt Wagners liv har vært mye opp og ned. Han er opprinnelig fra Maryland i nord, men ble med familiens flyttelass til Nashville. Her ble han raskt et utskudd i countryens hovedstad. Han følte seg ikke hjemme i hjertet av det erkekonservative USA. Etter en periode som kunststudent i Memphis, livnærte han seg som butikkmedarbeider, punkgitarist, kunstmaler, hva som helst. Et samlivsbrudd på midten av åttitallet drev han tilbake til Nashville. Her fikk han jobb som snekker, med sliping av gulv som spesialitet. Først i forfjor ble han musiker på heltid. Fremdeles sliter han med vonde knær og dårlig rygg, samt ødelagte lunger på grunn av alle kjemikalene han pustet inn. Dessuten er han en notorisk kjederøyker.

En av sangene på Is A Woman ble skrevet rundt den tiden da Wagner flyttet tilbake til Nashville. – I Can Hardly Spell My Name handler først og fremst om å synes synd på seg selv. Jeg har et helt annet perspektiv nå, og den betyr ikke noe særlig for meg lenger. Egentlig ville jeg ikke ha den med på albumet, men Mark Nevers (gitarist og medprodusent. red. anm.) insisterte, sier Wagner, som i dag er lykkelig gift og igjen ser lyst på livet.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer