Scroll To Top

Six Degrees Of Inner Turbulence – Et storslått epos

Plater 20. februar 2002
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

De har nesten egenhendig revitalisert en genre som «alle» trodde var død, og har blitt et av de absolutt største bandene i verden. Med tanke på at gjennomsnittslengden på låtene deres ligger på ti minutter, så er det en prestasjon vel verdt å merke seg i disse boyband-tider.

Det er nok mye derfor vi kan sitte her ti år etter utgivelsen av det kommersielle gjennombruddet og den umiddelbare klassikeren Images & Words, å umiddelbart gjenkjenne og anerkjenne Dream Theaters egenartede sound. Ikke minst kan det slås fast at amerikanerne i form av årets konseptalbum Six Degrees Of Inner Turbulence har kommet med sin beste utgivelse siden A Change Of Season. Det til tross for at deres forrige konseptalbum Scenes From A Memory ble en stor suksess, både artistisk og kommersielt sett.

Med årets dobbeltalbum, der den første CDen byr på fem spor av det mer aggressive Dream Theater, mens den andre inneholder det storslåtte eposet Six Degrees Of Inner Turbulence på 42 minutter, viser bandet seg på sitt mest utforskende og musikalsk sprengende. De som bare har hørt deler av dem tidligere, vet at disse gutta kan å traktere instrumentene sine. Enkelte vil sågar påstå at det er det eneste de også duger til: At de er like opptatte av det tekniske som notoriske instrumentaljokkere som Yngwie Malmsteen eller Steve Vai. Så feil er det nesten ikke mulig å ta.

Men disse gutta er enere på hvert sitt instrument, virkelige enere. Og går man bare litt dypere inn i materien i bandets musikk, så er det lett å skjønne at det som virkelig er deres motivasjon er å komponere musikk som sier og uttrykker noe; som lytteren kan fordype seg i og finne nye elementer i for hver lytt. Men når man skal lage episke proglåter, så hjelper det på å være teknisk briljant. Og sjelden har de lyktes bedre enn i tilfellet Six Degrees Of Inner Turbulence.

Det er klart at to CDer – med henholdsvis 54 og 42 minutters spilletid – er mye musikk. Men nå er det nå en gang slik at det er forskjell på CDer med rene enkeltlåter i pop / rock-genren og klassisk musikk. Det kan være mer fristende å sammenligne Dream Theater med klassisk musikk enn med noe annet. Og det som kjennetegner denne typen musikk er dynamikken i den.

Det er også nettopp dynamikk som gjør Dream Theater så bra. Deres musikalske forståelse har bare blitt større og større med åra, og bandet makter å gjøre mesteparten av den musikalske reisen interessant og hørbar også for den jevne lytter. Noe de klarer ved hjelp av den enestående dynamikken som er ligger i bunn komposisjonene. En skulle ikke tro at et 42 minutter lang proglåt om ei jente med mentale problemer skulle være lyttbar og ikke minst salgbar, men det er faktisk mulig! For sammen med den intrikate komponeringen og instrumenteringen, så har bandet et sant øre for den gode melodi. Som regel finnes det alltid et eller annet parti i låtene som er nynnbar, og nærmest popaktig i formen.

Det er også mulig så lenge en klarer å akseptere det som kanskje er det minst tiltalende ved Dream Theater; nemlig James LaBries høye, og noe monotone tenorstemme. Stemmen er umiddelbart gjenkjennbar, men det kan være slitsomt å lytte seg gjennom to CDer med den røsten. Men mannen har blitt bedre med årene, og han har lært å variere stemmen sin i mye større grad gjennom bandets tretten år lange platekarriere.

Det er naturligvis også mye snadder å spore her rent instrumentalteknisk. Selv om John Petrucci ikke har så mye nytt å komme med på gitaren sin og selv om det låter fett. Keyboardist Jordan Rudess briljerer derimot på store deler av plata, mens Mike Portnoy og John Myung som vanlig leverer sakene sine på eksepsjonelt vis – på henholdsvis trommer og bass.

Det vil ikke være overraskende om Six Degrees Of Inner Turbulence skulle komme til å bli Dream Theaters mest suksessfulle album. For det er vanskelig å se for seg at dette bandet noen gang igjen kan komme til å levere et såpass komplett album. Men gutta har sprengt grenser før, så alt er mulig. Dette albumet er uansett det beste beviset på at har man troen, talentet og pengene(!), så er det meste mulig.

Ny på progrock? Begynn gjerne her…

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer