Scroll To Top

My Sound – Ikke min lyd iallfall

Plater 21. februar 2002
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

For å begynne med førsteinntrykket, så er allerede CD-coveret til My Sound etter min mening ikke særlig lovende. Vi ser et mannsansikt fremmedgjort ved hjelp av diverse «space»-effekter (det er Stereotyp selv som har designa dette futuristiske selvportrettet), og man spør kanskje seg selv hva dette nå skal være for en plate. I mitt tilfelle var dette spørsmålet enda mer tilstedeværende etter å ha hørt plata gjennom.

Første spor, som også er tittelsporet, er klart inspirert av ragga. Dette er ragga blandet med techno- og dub. Kanskje ligger det hele hos meg, men jeg syns denne blandinga i utgangspunktet ikke funker særlig bra. Selv om det må sies at refrenget setter seg litt og at denne låta kanskje til og med kan danses til.

De to påfølgende låtene har samme stil og alle tre har gjestevokalen til Tikiman. Låt to heter faktisk Jahman, men blir i konkurransen om platas mest klisjemessige sangtittel feid av banen av spor nummer seks, All Di Girl Com. Dette høres nærmest ut som navnet på den nye skiva til Ali G, bare med forskjellen at dette (antageligvis) ikke er en ironisk utgivelse.

Musikkmessig er det neste sporet derimot verre. Trigger Culture er forbanna aggressiv(!) og bygger seg opp gjennom James Brown-aktig skriking. Men dette høres ikke kult ut – bare svært merkelig. Neste spor har et mykere budskap og vi beveger oss over til noe som ligner soul, skjønt å kalle dette soul er blasfemi. Også denne sangen misbruker Browns varemerke.

Stereotyp er et enmannsprosjekt fra østerrikeren Stefan Moerth. Han gis ut på samme plateselskap som Kruder & Dorfmeister, og har i likhet med dem sin base i Wien. Selv om den anerkjente elektronikascenen i Wien burde vært et godt utgangspunkt for denne utgivelsen, faller den etter min mening til jorden. Deler av den har jeg rett og slett vanskelig for å ta seriøst. Dette særlig på grunn av vokalinnslagene, som til tider er virkelig masete.

Da går det bedre å høre på de få sporene med mindre dominerende vokal på slutten av plata. Disse går i retning chill og er grei nok «flytemusikk». Favoritten min er nok den siste låta Last Song, men det kanskje mest fordi jeg da vet at plata er slutt…

Om skribenten

kommentarer