Scroll To Top

Songs Of Wisdom And Hope – Årets skuffelse

Plater 11. mars 2002
Karakter

Fallhøyden er selvsagt voldsom – Grand Prix og Songs From Northern Britain var blant nittitallets beste plater. Punktum.

Harmoniene sto i kø og The Byrds spilte plutselig blant oss igjen. Ain’t That Enough var den flotteste låta sommeren 1997, og sola ville aldri gå ned.

Nå har «The Fannies» valgt å ta et steg til siden og søkt mot amerikansk undergrunnseksentrisitet – i form av Jad Fair, kjent fra bandet Half Japanese.

Fair og Fanclub-gjengen, som har kjent hverandre siden 1991, har i Glasgow «lekt» seg fram til låtene på denne skiva. De har sikkert hatt det hyggelig, men å gi ut musikken på plate er ingen spesielt god ide. Ryktene forteller at det i utgangspunktet heller ikke var meningen.

Denne anmelder forstår at et band som har gitt ut plater i over ti år har behov for en kursendring. Men ikke at de glemmer / dropper å lage flotte melodier.

Melodiene holder nemlig ikke vanlig Teenage Fanclub-kvalitet her. De vakre harmoniene er borte. I stedet får vi låter som appellerer til kjedsomhetsmuskelen. De himmelropende melodilinjene fra Ain’t That Enough savnes sårt.

Jad Fair synger, eller snarere snakkesynger, på alle sporene – og bidrar med det sterkt til meloditørken. Og det høres virkelig ut som fravær av melodi er en bevisst strategi. Å velge den enerverende Near To You som singel, sier sitt.

Som vokalist minner Fair tidvis om Lou Reed. Det høres svært amerikansk ut, og i dette tilfellet er det intet kompliment. Som et Velvet Underground uten melodiene, uten All Tomorrow’s Parties og There She Goes Again.

Jad Fairs tekster har et umiskjennelig ‘stream of consciousness’-preg, men handler like fullt om… eh… kjærlighet . Fortalt i spesielle vendinger: «You’re the apple of my eye, an apple without a worm». Ikke akkurat poetisk: «I’d let a zombie eat my arm, just to be near to you».

Et par fine øyeblikk finnes likevel. Trøkket og gitarøset i Smile er verdt noen halvlitere. Love Will Conquer, skivas mest tilgjengelige låt, er brukbar. Americana-influerte Vampire’s Claw noe bedre.

Senere i år kommer en best of-samling fra skottene. La oss ikke håpe det er et enda dårligere tegn enn denne skiva.

Om skribenten

kommentarer