Scroll To Top

Sabotage – Sabbaths siste gode

Plater 14. mars 2002
Artister: Sjangre: ,
Karakter

De fleste glemmer at Black Sabbath består av flere enn rockens villmann. Selve hjernen i bandet var gitaristen Tony Iommi: En mann som kunne spytte ut sylskarpe seige riff og elegante soloer. Bassist Terry Geezer Butler og trommeslager Bill Ward la et dystert og presist rytmebakteppe for Iommis gitarvirtousitet og Ozzys særegne stemme og elleville sceneshow.

Black Sabbath var et band som var lett å like for den unge fanskaren. Med sin tunge heavy metal, og tekster om krig, generell ondskap og en liten klype okkultisme, var ungdommen i et stadig mer forfallent England et lett bytte for Birminghambandet.

Da de våren 1975 gikk i studio for å spille inn gruppas sjette album på fem år, og med en verdensturne så og si uten pause bak seg, var det lite spørsmål tydet på at Black Sabbath skulle kunne spille inn et mesterverk. Gutta var både fysisk og psykisk slitne etter å ha vært på veien mer eller mindre non-stop i fem år. Og med et stadig større narkotika- og alkoholproblem blant gruppens medlemmer, skulle man tro at kreativiteten og arbeidslysten ikke var på sitt aller beste.

En annen bekymring var at medlemmene ikke var like sammensveisede som i bandets tidligere dager. Det var oppstått en rift mellom Tony Iommi og resten av bandet. Dette skyldes at Iommi ikke lenger var like interessert i Ozzy og resten av guttas festing og enorme rusforbruk. Han brukte livet på veien i stadig større grad for seg selv, og ble mer opptatt av å utforske studiotekniker og låtarrangering enn festing.

På tross av dette har Sabotage blitt et mesterverk. Stadig flere karakteriserer dette dessuten som bandets beste utgivelse. Til tross for at Sabotage, da det ble utgitt i september 1975, fikk hard medfart av fans såvel som fra kritikere.

Låtene virker mer gjennomarbeidet og arrangerte enn på Sabbaths tidligere plater. Selv om Iommis sylskarpe og blytunge riff er hjertelig tilstede, legger han også inn rolige og hovedsaklige akustiske partier som gjør låtene både dristigere og mer spennende. Ozzy synger gjennomgående bedre enn på lenge, selv om han selv sier at han ikke var spesielt interessert eller involvert i denne platen.

Trommeslager Bill Ward slår vettet av seg på enkelte låter, mens bassist Geezer Butler legger ned et solid arbeid i rytmeavdelingen. Sabotage er og forblir en gitarplate. Borte er (stort sett) synthbruken fra forgjengeren Sabbath Bloody Sabbath (1973). Bandet spås å være i overkant melodiøse.

To låter utmerker seg spesielt: Sympthom Of The Universe er en typisk Sabbath-låt; blytung og dyster med et nydelig akustisk gitarparti inkorporert i låten. Singelvalget Am I Going Insane (Radio) burde på sin side ha blitt en hit. Men det skjedde selvsagt ikke. Åpningssporet Hole In The Sjy er pur Black Sabbath, mens Megalomania kanskje er gruppens mest gjennomarrangerte og spennende låt. Videre får Supertzar drahjelp fra et kammerkor.

Avslutningssporet The Writ fremhever den solide rytmeseksjonen bandet har i Bill Ward og Terry Geeezer Butler, og på instrumentalen Don’t Stop (Too Late) får Tony Iommi bevist at han også behersker den akustiske gitaren til fulle.

Takket være Bill Wards valg av benbekledning er coveret på sin side verdt en studie i seg selv. I sin kones knallrøde strømpebukse(!) og med en bar og struttende ølmage delvis synlig under den åpne skinnjakken, er han et bevis på at trommeslagere ikke tar seg selv så høytidelig (jamfør Keith Moon og Ringo Starr). Studer, og legg merke til hans likhet med vår egen skuespiller Bjørn Sundqvist. Skremmende ikke sant?

Sabotage markerte avslutningen på Black Sabbaths kreative periode. De fleste er enige om at dette ble bandets siste gode album. Gruppas to påfølgende album, Technical Exstasy (1976) og Never Say Die (1978) skulle begge bli sørgelige eksempler på et band i musikalsk forfall.

Etter å blitt sparket fra bandet i 1979, valgte Ozzy Osbourne omsider å heller satse på en solokarriere (og var bare glad til!). De prøvde seg riktignok med blant andre Ronnie James Dio bak mikrofonen, samt en rekke andre vokalister gjennom åtti- og nittitallet, men hele tiden uten at Sabbath var kunstnerisk eller kommersielt i nærheten av bandets glansdager fra begynnelsen av syttiårene…

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer